Livet kommer og livet går og alt innimellom kan jeg være med på å påvirke. Når vi blir født så kommer vi nakne til verden og livet som ligger foran oss er som en slags (åpen bok) hvor man bør gjøre sitt beste for å fylle det med gode ting, ting som betyr mye for en og som er med på å styrke ens indre og hjelper en med vekst. Men noen ganger kan jeg ta meg selv i å spørre , er jeg på rett vei? Vet jeg hvor jeg vil eller hva som er meningen med akkurat min tilstedeværelse? Jeg tror at vi alle kommer til verden med en mening, og at fremtiden ligger foran oss, og vi må gripe alle sjanser. Jeg tenker også mye på det som har skjedd med meg og de jeg er veldig glad i. De som jeg har bevisst eller ubevisst skjøvet vekk fra meg og ikke tenkt over konsekvensene det kunne få.
Og kanskje er jeg ikke på rett vei, kan hende jeg faktisk er på feil kurs i livet men jeg er enormt glad for at jeg kan ta med meg de erfaringene jeg har fått og håpe at jeg sakte men sikkert kan lære av de, og gjøre noen endringer. Jeg er så langt fra perfekt og jeg har gjort mye feil men selv om det ser ut som om noen av feilene ikke lar seg redde eller rydde opp så velger jeg likevel å se fremover, jeg håper at det er mulig å en dag se tilbake å riste på hodet over de dumme valgene jeg tok og jeg skal prøve. Prøve å se fremover. Ikke miste motet.
Livet er som en skogsti , noen ganger er det ikke mulig å gå rett frem mens andre ganger er den åpen og man kommer lett frem. Noen ganger er det så kronglete at man kan spørre seg selv om man er på rett vei, men med litt tålmodighet og holde motet oppe, så finner man en løsning. Ikke gi opp , ikke mist håpet eller hodet.
God mandag alle sammen. Her er det regn og høst ute men det gjør ikke noe som helst fordi jeg er innenhus og nyter dagen inne. Har vært på en times tur med Nala i hundeskogen, hvor det var ganske lite med folk i dag, kan jo så klart ha noe med været å gjøre. Uansett vi traff noen og ble pratene med noen, og vi beveget oss også litt utenfor stien. For i dag var det liksom lite sannsynlig at vi kunne møte på hoggorm, for det var liksom ikke sånn typisk vær til det.
Men vet dere en ting. Jeg er veldig glad i sopp, for meg er det noe jeg spiser til Taco, dropper kjøttet og bruker soppen i stedet for, og jeg har jo gått forbi masse sopp men har aldri tatt med meg hjem, fordi jeg er redd for å bomme, klart at noe sopp vet man er giftig men så er det de andre da. Men når jeg gikk i skogen så ble det til at jeg tenkte shit au og tok med meg litt ulike typer, og tenkte at jeg fikk heller sjekke ut når jeg kom hjem. Var så pass usikker at jeg puttet de ulike typene i hver sine poser, bar i tilfelle, ( ja så lite vet jeg om sopp) og plukket noen, så når jeg kom hjem så viste det seg at av 4 ulike typer så kan 3 spises.
Men klart at jeg er enormt skeptisk men når alle sjekker sier spis, ja da tar vi sjansen.
Men over til tema. I våre dager er det så mye som skjer, jeg har hodet fullt med tanker og følelsene føler jeg sitter på utsiden av kroppen noen ganger, og det skal ikke mye til før jeg tar til tårene føler jeg. Og jeg vet ikke hva det er men det er sånn det er noen ganger og det er en del av det å være menneske, livet skjer som jeg har sagt før. Men så er det noe med å finne ut hva som er best for en selv, ikke at man skal overkjøre eller drite i andre mennesker men man skal ikke utslette sine egne behov eller følelser. Og av og til må man ta valg som gjør at andre kanskje velger å ikke ha noe med deg å gjøre eller at ingen forstår de valgene man har tatt men det som føles rett for deg er det man skal gjøre.
Men jeg har funnet ut at det å bevege seg i skog og på turer er det som hjelper meg å finne ro i kropp og ikke minst sjel. Nå er det jo sånn at i mitt hode og min ” verden ” er kropp og sjel det samme men jeg kan også si den mentale helsen.
Det er viktig at vi tar oss tid, tid til å være til stedet, ta oss tid til å puste, og kjenne på følelser, jobbe med de. Og man har lov å si at dette takler jeg ikke, jeg vet ikke alltid hva som er best. Men det som er viktig er at man er åpen, åpen for å gjøre det som er rett for en.
Og at man tar vare på seg selv oppi alt som måtte være.
I skogen finner jeg roen, i skogen kan jeg kjenne igjen livsgleden, og jeg tar meg tid, tid til å legge vekk mobiler, og andre ting som kan forstyrre.
Noen ganger , ikke ofte men av og til så får jeg en slags indre stemme som visker meg i øret at jeg ikke bør, og noen ganger går dette over til magefølelsen og det blir en slags knyttneve lignende følelse i magen eller en stor stein kanskje er mer rett å si som gjør at jeg blir litt usikker på hvem, hva og hvor. Og jeg er ikke alltid overbevist over at jeg finner det rette svaret. Det er litt som det jeg skrev i går, man vet ikke alltid hva som er rett å gjøre men jeg har ofte tro på at jeg på en eller annen måte finner svaret. Og at når jeg har svaret så er det som regel at magefølelsen forteller meg om jeg tok det rette valget. Høres sikkert helt idiotisk og sykt ut men jeg har det sånn. Og i går natt så våknet jeg med en slags katastrofe lignende følelse i meg som jeg sleit med i hele går, jeg klarte ikke samle meg rundt noe, alt jeg begynte på ble bare feil og jeg mistet fort fokuset på det jeg skulle gjøre og gjorde bare litt her og litt der som til sammen ble bare tull. Og jeg blir så irritert på meg selv når sånne ting oppstår fordi jeg føler meg så mislykket og alt er bare kaos, og jeg hater kaos. Så hva da, hvordan løser man dette og finnes det egentlig en rett og enkel løsning på det hele? Tja kanskje, det jeg vet er at jeg tror jeg har funnet ut en kjerne til mye av tvilen min og at jeg ved å gjøre noen små endringer i tankeprosessen min så tror jeg har funnet løsningen. Og jeg kjente at når jeg begynte å sende ut epostene i går så var det som om knuten i magen løsnet og jeg kjente at det var det rette valget jeg hadde tatt. Kjipt men noen ganger må man gjøre noen endringer. Heldigvis er det lett å få forståelse for valget som ble tatt hos de som har mottatt eposten.
I dag så kjenner jeg på en følelse av takknemlighet, jeg kjenner at jeg har denne følelsen fordi jeg turte å være ærlig med meg selv, jeg kjenner at jeg ved å faktisk innse realiteten så har jeg klart å lappe meg sammen. Nei jeg er langt i fra oppegående i samme dur som før vaksinen ble tatt men jeg er klar over at det er sånn det er. Jeg får ikke gjort noe med det, men jeg tenker at jeg ikke skal dvele ved det, jeg skal ikke stoppe opp av den grunn. Ja jeg må ta det med ro, men jeg skal om jeg så skal gå igjennom gjørmelabben i helgen så skal jeg dit, for det handler om mer enn bare her og nå, det handler om at jeg rett og slett må, jeg kan ikke forklare det på en bedre måte, jeg bare må. Jeg satser på at morgendagen gir meg styrken jeg trenger.
Og kanskje var det at jeg hadde så usikkerhet i meg som gjorde at det ble sånn denne gangen? Jeg vet ikke.
Tidligere i dag skrev jeg et innlegg om at jeg trengte en pause, og egentlig så gjør jeg jo det, fordi.. jeg leser andre blogger men så når jeg skal kommentere så er det som om alle ting bare er blåst vekk og jeg aner ikke hva jeg skulle si, eller jeg vet ikke hva jeg har lest eller noe som helst og jeg sitter også å kikker på min egen blogg men jeg klarer ikke få ned tankene mine. Jeg vet hvorfor. Det er fordi jeg har hodet fullt av dritt for tiden, jeg er så usikker på mange ting og jeg rett og slett ikke klarer å se rett vei. Og jeg tenker også på bloggen min fremover, og ja med andre ord, når det er kaos i topplokket så er det ikke så mye jeg kan gjøre med det rett og slett og jeg må se om jeg kommer frem til det rette for alle parter. Jeg kjenner at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne eller om jeg finner begynnelsen, hvor jeg skal fortsette å nøste. Nå er det så mye frem og tilbake, jeg vet liksom ikke. Jeg vet ikke hva som er den beste løsningen på noe som helst rett og slett.
Jeg slettet innlegget i morges men kjenner at det er fortsatt gjeldene og jeg kjenner at jeg må finne en løsning, ikke en haste løsning men varig løsning….
Ja da var vi kommet til dag 2 i nye uka og det regner skikkelig og real med vind så ja det er nok av høstvær i dag men men vi er jo i september. Her er det stille og rolig, jeg skal snart i gang med å forberede middagen snart, vi skal ha noe torsk i form tenker jeg. Mannen min pleier å lage den men jeg skal lage min egen versjon av den. Og jeg har vært ute med Nala og med nabo hunden Tordis og senere i dag skal jeg hente kalven- Atos. Så da blir det vel rett og slett tur i hundeparken eller hundeskogen, eller vi får se om jeg får med meg mannen min, da kan vi gå i Vagle skogen.
Men det var ikke det jeg skulle skrive om, nei jeg tenker på dette med bloggene, eller mest Blogglandia som jeg oppfattet et eller annet sted og så har jeg fortsatt å kalle den “verden eller det samfunnet” for nettopp det Blogglandia. VI ser at flere og flere blogger går vekk fra blogg.no og jeg skal innrømme at jeg er nok av og til inne på tanken selv, men så er det noe med at jeg finner ikke en ny plass, jeg vet at vi har wordpress.com eller org, og det er jo en rekke andre men jeg finner ikke min plass der, jeg får ikke bloggen som jeg vil, jeg er ikke teknisk god nok til det. Jeg prøver å lage en blogg på wordpress men jeg finner som sagt ikke min plass der, så jeg blir nok her inne…. om så bare litt.
Jeg kjenner at jeg er litt usikker, rett og slett fordi jeg har en del på hjerte men innser at veien fremover er litt sånn tja vet ikke. Jeg innser vel mer og mer at jeg føler at bloggen og jeg ikke lengre er så samstemte, og at jeg noen ganger føler at jeg ikke kan få dette til. Men jeg har jo sagt dette før og kommer garantert til å si det noen ganger til, jeg vet ikke helt hvor veien går videre eller hvor bloggen fører meg rett og slett. Men det jeg vet er at jeg rett og slett bare må ta det dag for dag. Og jeg har også innsett at det er noe som holder meg tilbake som gjør at jeg rett og slett ikke syntes der er så kult lengre men jeg har sakte men sikkert begynt å planlegge neste skritt på bloggveien min. Så jeg kommer ikke til å gi meg så lett rett og slett, fordi selv om jeg føler meg ikke okay med bloggen så vil jeg savne den. Så jeg tror at jeg rett og slett kommer til å bare fortsette her inne. Jeg vet ikke men jeg ser for meg en stund til. Men nå, nå skal jeg være hundevakt en gang til så vi snakkes.
Livet…. ikke det enkleste og ja til tider mest kompliserte som finnes, men så må man bare drive med. Av og til skjer livet og av og til er det som om man bestiger det høyeste fjell når man sal stå opp, at alt er tungt og man føler at man ikke har noe oksygen å ta av. At kroppen lammes. At alt man bare vil er å bli under dyna, og håpe at dagen glir forbi. Det betyr ikke at man er deprimert men at man rett og slett har en kropp som ikke fungerer. Jeg skrev jo litt tidligere denne her posten: https://chanettstankeboble.blogg.no/er-det-en-ubegrunnet-frykt.html og tja hva skal man si? Kroppen min er ikke tilbake til fullt enda, men jeg gir ikke opp og jeg satser på å reise til Østlandet til helgen. Jeg har enda ikke tatt et standpunkt til om jeg bør delta eller stå over men jeg tenker at hver dag som går er en dag hvor jeg kan bli friskere. Angrer jeg på at jeg tok vaksinen? Både ja og nei er vel svaret men samtidig er jeg glad for at jeg gjorde det, føles litt tryggere.
Men jeg skal ikke bare bruke dette innlegget på å klage, det hjelper jo slettes ikke noe men jeg skal fortelle dere hva som er planen min i dag. Jeg har satt klokka på 1100, da skal jeg begynne å rydde litt, få litt høstfarger inn, kjenner jo at lufta begynner å bli liytt kjøligere men det er en fantastisk deilig dag i dag, starten av september så langt er jo bare bra. Så jeg skal ikke klage og det beste er at når jeg nå så på yr.no så er det melt oppi 23 grader på lørdag. Så det er jo egentlig bare å nyte det.
Men nå skal jeg sende noen eposter og svare på noe greier så snakkes vi plutselig igjen.
Da har vi passert midnatt med nesten 1 time når jeg begynner å skrive dette innlegget. Det betyr at 1 september 2024 er nesten 1 time gammel. Og vi har da lagt august bak oss og vi starter da på årets første høst måned. I dag har også ene sønnen min fødselsdag og jeg håper at han får en fine dag. Ja nå er det liksom ikke noen tenåringer lengre men men man blir jo ikke yngre med tiden selv heller. Rart å tenke på at neste måned er det rundt tall på meg her også. Vel jeg kjenner at jeg ikke har noe problem med å skulle bli 50 altså, for jeg har følt meg som det veldig lenge.
Så kan man jo tenke, hva vil denne måneden innebefatte og hva spennende ligger foran meg på timeplan, eller oss da? Vel neste helg er det årets siste gjørmelabb, og det ser jeg frem til. Og det er også sånn at det er det siste besøket hos mamma på en god stund, rett og slett fordi det er litt markør arbeid som venter i tiden fremover.
Men høsten er her, eller har akkurat begynt å gjøre sitt inntog, når vi gikk hjem fra middags besøket i stad så kjente vi at det helt klart er en del kjøligere luft ute nå.
Jeg har jo erfart en del i livet mitt og jeg er en som har lært meg til at jeg prøver å se positivt fremover på det som måtte møte meg på veien men noen ganger butter det i mot og jeg føler at jeg av og til møter på den berømte og at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal løse det som gjør det men jeg har innsett at noen ting må bare ordne seg selv, at tiden hjelper til og at man på en eller annen måte klarer å glemme smerten det medfører. Det er ikke alt man kan løse selv og man må bare ta det som det kommer men jeg håper og tror at det er en god løsning på hva enn som måtte komme på min vei. Men nå, nå skal jeg legge meg, og prøve å få en god natt. Sov godt folkens
