Livet…. ikke det enkleste og ja til tider mest kompliserte som finnes, men så må man bare drive med. Av og til skjer livet og av og til er det som om man bestiger det høyeste fjell når man sal stå opp, at alt er tungt og man føler at man ikke har noe oksygen å ta av. At kroppen lammes. At alt man bare vil er å bli under dyna, og håpe at dagen glir forbi. Det betyr ikke at man er deprimert men at man rett og slett har en kropp som ikke fungerer. Jeg skrev jo litt tidligere denne her posten: https://chanettstankeboble.blogg.no/er-det-en-ubegrunnet-frykt.html og tja hva skal man si? Kroppen  min er ikke tilbake til fullt enda, men jeg gir ikke opp og jeg satser på å reise til Østlandet til helgen. Jeg har enda ikke tatt et standpunkt til om jeg bør delta eller stå over men jeg tenker at hver dag som går er en dag hvor jeg kan bli friskere. Angrer jeg på at jeg tok vaksinen? Både ja og nei er vel svaret men samtidig er jeg glad for at jeg gjorde det, føles litt tryggere.

Men jeg skal ikke bare bruke dette innlegget på å klage, det hjelper jo slettes ikke noe men jeg skal fortelle dere hva som er planen min i dag. Jeg har satt klokka på 1100, da skal jeg begynne å rydde litt, få litt høstfarger inn, kjenner jo at lufta begynner å bli liytt kjøligere men  det er en fantastisk deilig dag i dag, starten av september så langt er jo bare bra. Så jeg skal ikke klage og det beste er at når jeg nå så på yr.no så er det melt oppi 23 grader på lørdag. Så det er jo egentlig bare å nyte det.

Men nå skal jeg sende noen eposter og svare på noe greier så snakkes vi plutselig igjen.