Som mange vet og nok har fått med seg så er det ikke direkte mangel av leietagere og det er stor kamp om boligene. Det er nok mange grunner men hovedgrunnen slik jeg har oppfattet det er at det er flere som stiler boligene sine disponible for flyktninger som trenger bolig, og jeg har ikke noe problem med å se den. Og da er det jo også sånn at det er så som så med de boligene som er igjen men en del er det, bare at det er et slags men bak det, det er enormt påtrykk av leietagere og man innser at det blir bare vanskeligere og vanskeligere å trekke vinnerloddet. Så her er et forsøk fra min side.
Voksen dame som bor hos oss for tiddn. som ble pensjonist nå på nyåret, og som verken drikker eller røyker og tar godt vare på tingene sine og de hun låner, altså med andre ord også leieboligen, og elsker å kose seg hjemme, lage det trivelig trenger bolig. Hun har ikke dyr heler. Ønske sted er alt fra Rogaland til Oslo området. Hun har noen små kriterier bare, ikke kjeller leilighet og at det er noe inkludert i leieprisen. Hun kan betale opp til 12500 kroner. Siden hun heller ikke har bil så er det stor fordel om hun kan finne en plass i nærheten av buss og matbutikk. Og gjerne hvitevarer i leiligheten, i hvert fall kjøleskap
Det går dessverre ikke så bra for hun og hunden vår hjemme her, og det begynner å haste egentlig. Så vet du om noen så ta gjerne kontakt, det kan være korttidsleie også i en nødstilfelle.
God lørdag. Jeg håper at dere har sovet godt, her er det en god start på dagen, etter at jeg og Nala var ute på vår vanlige morgen tur så bar det hjemover, laget mat til henne og så satte jeg i gang med å leke med denne her: Og så får vi se hva resten av dagen gir av innhold. Mannen min måtte en tur på jobb, og så skal vi sette i gang med å tilberede påskelammet, ja for vi eller de andre her hjemme skal som store deler av landet, ha lammelår. Planen var vel å innlede årets grill sesong som vi alltid pleier å gjøre i påsken , hvis været tillater det, men vi får se hva det blir i dag. I dag skal besøket vårt/ hybel beboeren eller hva vi skal kalle henne for visstnok en tur ut så da blir det litt pause for meg.
Jeg kjenner at det er godt at det er rolig dag i dag, ikke det at det er mye ellers men jeg tror ikke at jeg skal si så mye om nettopp dette rett og slett. Men vi skal kose oss, nyte dagen og det å være sammen. Kanskje jeg får med meg mannen ut på tur, litt sånn før maten tur. Vi får se, jeg skal i hvert fall ta det som det kommer, og jeg tenker at jeg må bare smile for det er ikke så mye annet å gjøre.
Så uansett hvor dere er , og hvilke planer dere har, ta vare på de små og store stundene.
Jeg spør deg, du som leser dette, hvor går grensen? Hva er grense for deg? Hvor mye skal man tåle eller ikke tåle av andre menneskers oppførsel? Hva gjør at du setter beinet ned? Som gjør at du sier Jeg tror at det er like mange svar på dette som det er mennesker i samfunnet vårt og det er ingen tvil om at de har endret seg med tiden også etter som moralen og etikken i samfunnet har endret seg, vi vet at det er ting som nå er akseptert og vanlig som hadde vært sett på som uhørt for mange år siden.
Men jeg tenker også at medmenneskeligheten har endret seg også på samme måte, på mange måter er vi mer kalde og mindre hjelpsomme og eller mer mistenksomme, men samtidig er det viktig at vi ikke sier nei til å hjelpe noen, men det betyr ikke at vi trenger å utslette oss selv når vi hjelper andre. Vi vet jo at det er mennesker i samfunnet som sliter og syntes det er veldig vanskelig å se at det åpnes for at vi skal ta i mot mennesker fra andre land og at de i manges øyne får mer enn det de selv får. Men det er viktig at vi tør å se forbi dette og at vi ser at det er muligheter for begge sidene. Jeg er ikke ekspert på dette og kan bare snakke fra min side, fra mitt ståsted. På samme måte som andre kan svare for seg.
Jeg kjenner at jeg har kommet til et punkt der jeg sliter med å være hjelpsom, hvor jeg egentlig bare vil kaste folk ut. Jeg kjenner at jeg vil tilbake til hverdagen, eller den normale hverdagen, den vi hadde før vi fikk besøk. Men jeg vet at jeg sier at jeg vil men sannheten er jo det at i dette tilfelle er det dessverre for stor avstand mellom ord/ tanker og handlinger. Jeg får meg ikke til å sette folk på gata selv om jeg vil det. En del av meg ønsker personen langt unna men jeg er ikke råtten kav igjennom. Selv om jeg gjerne vil så klarer jeg det ikke.
Når jeg ser utover og innover på meg selv så ser jeg at jeg nok anses som en avvisende og sur person men jeg skal innrømme at jeg ikke klarer å være blid som vanlig, jeg klarer ikke se på hennes hjelp som noe annet enn bry, jeg er en dritt kanskje men jeg klarer ikke mer. Og når noe annet ikke hjelper, når jeg innser at det kanskje ikke er så lett å bli kvitt besøket vårt som jeg trodde , da kjenner jeg at jeg ikke vet hva eller hvordan jeg skal håndtere dette.
Når jeg hører at personen er misfornøyd når hun prater med andre enn oss så kjenner jeg at det koker. For sannheten er at uansett hvor bra en bolig er så er den ikke bra nok, eller den er for dyr eller ja alt det der. Og jeg kjenner på en knute i magen, et slags knytteslag i magen, eller et slag som slår meg i bakken gang på gang. Og jeg kjenner at jeg blir lei meg for at det er sånn, at jeg lar det påvirke meg på den måten det gjør. Så jeg vet at jeg igjen har et valg og jeg tar valget hver eneste time på dagen. I morges gikk jeg og Nala lang tur i morges, nesten 8 km og 1 time og 43 min. Så det er godt å kunne gå når ting er som de er.
Valget jeg tar er at jeg setter grenser, ovenfor meg selv om hvor mye jeg skal tåle rett og slett. Mine grenser er mine grenser.
Da er det kommet til skjærtorsdag rett og slett. Og for mange betyr det jo at det er først nå påsken begynner mens for andre begynte den før helgen. Man kan si det på den måten at det er litt hvordan man ser det og hvilket forhold man har til høytiden.
I dag er det ikke mye som minner om påsken her altså, ute regner det og ja det hele er litt sånn tungt men likevel så tenker jeg at jeg har valget på hvordan man tar det eller ikke. Det handler om at man rett og slett kan enten sette seg ned å deppe eller man kan smile, og som jeg har sagt så har jeg bestemt meg for å se det positive i ting så derfor blir det sånn. I dag tenkte jeg å lage og gjøre det til en kose dag. Jeg skal prøve å gjøre det beste ut av hver eneste dag, for man vet aldri hva morgendagen bringer. Livet er det man har og man må ta godt vare på det.
Så jeg tenkte at jeg skulle gå ned å starte litt vaffelrøre rett og slett.
I dag fikk jeg verdens fineste maleri. Bloggerne Bunny hadde jo en slags ” utfordring” hvor han for å dekke tannlegeregning ville lage 15 bilder, som man kunne kjøpe, og det som var ekstra artig var at man egentlig kjøpte i blinde da man kun kunne velge, eller komme med innspill på farge så jeg var veldig spent.
I dag kom det derfor et perfekt bilde, noe av det fineste jeg har sett på lenge. Jeg bare elsker det, og han er bare kjempeflinke. Denne kaninen fikk frem smilet mitt og det er noe med hele figuren.
Tusen takk Roger, dette trengte jeg i dag. Og som vanlig finner du det som er perfekt.
Så nå skal jeg lete etter den perfekte plassen, for der jeg tenkte, nei det passet ikke så da blir det å se hvor, men jeg vet at det skal henge i stua.
Jeg kjente at jeg ble så fornøyd og så glad og er rett og slett i en slags 7 himmel av lykke. Og som sagt det kom til rett tid.
God tirsdag midt på dagen. Har dere hatt en fin dag så langt? Håper det og at dere er klare for resten av dagen. En del av dere er vel på ski og jeg håper av hele mitt hjerte at dere ikke blir en del av årets skadestatistikk… I dag er det ikke som vanlig de store planene men pizzabunnen er laget, og sausen står i skrivende stund på småkoking så det blir greit det også. Det blir nok av de tunge middagene så det er greit at det er litt enkel mat, i går hadde vi så avansert som pølser , pasta, og pølsebrød så ja det er 2 dager nå med enkel mat. Men ingen av oss har noe i mot det så da blir det sånn i dag. I morgen blir det nok fisk eller noe, vi får se.
Jeg har vært ute med Nala på en formiddags tur, mannen tok morgenturen med henne så det ble litt mer søvn på meg da nattesøvn er litt så der for tiden. Men mens jeg var ute med Nala på skogstur så ble jeg gående å tenke og filosofere som jeg gjerne gjør og jeg kom til den slutning at jeg kan ikke gjøre noe med det som er her og nå men jeg kan gjøre noe med innstillingen min, tankene mine kan jeg og i mer eller mindre grad ha litt styr på så jeg har bestemt meg for at jeg skal endre meg, jeg skal ha en litt mer gi F holdning. Hvorfor? Jo jeg skal ikke slutte å bry meg men jeg skal lære meg å innse at vi har gjort en stor tabbe å la noen flytte inn men vi kan ikke hive ut noen enda, så jeg satser på at det blir bra til slutt, at det kommer til et punkt der det skjer av seg selv og frem til da… skal jeg gi F. Jeg skal se positivt fremover, jeg skal trene meg opp i bedre form og jeg skal lytte til den indre stemmen Tiden renner unna nå og jeg gleder meg til at jeg kan orke å løpe litt, trene mer og satse på at ikke ryggen min dreper meg helt, og jeg ser frem til diverse små ting. Klart at jeg ser frem til våren også, så ja det er så enormt mye å glede seg til å se fremover til så hvorfor dvele med det jeg ikke kan styre det jeg ikke kan. Så mitt mål er
å se fremover å nyte her og nå. Ting løser seg på en eller annen måte. Ta vare på dere selv og nyt denne dagen nå skal jeg slappe av
Jeg tror det å strekke seg langt og lengre enn langt er noe som ligger i menneskers natur. Vi er villig til å hjelpe mennesker i nød men klart man kan diskutere hva som ligger i dette. Jeg tenker at vi som medmennesker skal gjøre mye for å hjelpe noen andre men…hvor går grensen? Og skal vi utslette oss selv fysisk og psykisk for at andre skal ha det bra? Alt for å så glemme oss selv? Svaret på det må man nesten finne ut selv fordi det ikke er likt for alle og enhver mens noen mener at hjelpeplikten trumfer alt. Jeg vet ikke hva andre tenker om det men når man hjelper andre for å så få det i retur at ” jaja men jeg betalte jo det og det” og på den måten få en følelse at man ikke kan sette foten ned å si at nok er nok.
Når man er sliten så kan det fort bli at man sier ting man ikke skal si, eller burde si eller at man kan angre på det i ettertid. Men det er ikke sånn at man skal godta alt heller, man må få lov å si at det er nok, at grensen er nådd. Men så vet man at det er ikke lett å sette den andre personen i beita heller.
Vi har jo et besøk som ikke finner seg ny bolig og jeg kjenner at jeg gruer meg for hver dag, klart at det er ikke lett å finne en plass å bo men kanskje bør man senke kravene sine litt, endre tankegang eller så, jeg vet ikke men helt ærlig, jeg kjenner på det nå. Og når det hele tiden kommer stikk og små kommentarer så ja det er ikke lett, men jeg kjenner at det er ikke lett å være den andre personen heller. Man kan fort føle seg i veien, eller som det 3 hjulet på vogna, eller var det 5 hjulet… jaja samme det, og jeg kan godt kjenne igjen følelsen, så jeg tenker at det er som det er. Det er ikke lett å ikke finne noe man kan kalle sitt eget, og jeg kjenner meg godt igjen på den følelsen å ikke være hjemme hos en selv, kunne kose seg hjemme hos seg selv. Så ja det er klart at det er mange sider av en sak, og jeg tenker at det viktigste er at man må bare finne en måte, en måte å få til at dette skal gå og det er jo bare gått en måned.
Når jeg nå skriver dette innlegget og ser på det i etterkant så føler jeg som om jeg bare klager, at jeg bruker bloggen som klagemur og det er ikke det jeg skal med den. Men jeg måtte bare få det ut, og da er jeg ferdig med dette.
Jeg har rett og slett bare skrevet ut frustrasjonen og irritasjonen og satser på at det blir med det. Livet er for dyrebart til å kun dvele med det som er dritt. Så jeg skal prøve å ha et bedre fokus.
God Palmesøndag, ja da er denne dagen mer enn godt i gang, jeg er så heldig at pga lite søvn i natt( hostene hund) så fikk jeg mannen til å ta Nala på tisse tur så det ble litt flere timer på meg, jeg sto opp kl 1000 i stedet for 0730.
Da er vi som nevnt kommet til den berømte palmehelgen, eller dette er jo den siste dagen i den helgen og jeg har rett og slett bare vært utenfor sosiale media osv… rett og slett. I går skrev jeg ikke et eneste innlegg. Tror ikke det var noe på Fjesboka heller. Og jeg tror at det var bra for meg. Rett og slett og jeg er jo en som til tider ikke skriver et eneste innlegg og så kommer det et par som perler på en snor, og det ser jeg jo her i bloggen også. Vel uansett. Nå er det sikkert mange som har reist på hytter og andre steder for å feire påsken 2024. Vi skal rett og slett ha hjemmepåske i år og det gjør meg ikke noe. Jeg vet at mamma kunne tenkt seg en tur et eller annet sted, fordi hun er hjemme mesteparten av tiden men det får man heller ta senere. Snakket med henne på tlf i dag, og både hun og hennes hund er sjuke, der er det et eller annet men det er flere av naboene hennes også som er syke. Så kanskje like greit at hun ikke er her heller. Dere da, har dere noen påskeplaner? Uansett om dere ikke har noen planer så håper jeg at dere får noen fine dager, med ikke alt for mange bekymringer. At dere klarer å nyte dagene sammen. Mannen her i huset har fri til over påske så det blir noen dagsturer men ikke noe mer enn det. Vi tar det som det kommer også i forhold til været. I dag skinner sola så det er jo bare fantastisk, håper det holder seg sånn. Men nå skal jeg se om jeg orker å bevege meg litt ut, formen er så der når jeg ikke får sove skikkelig.
Noen av de tingene som er vanskelig er å kjenne seg komfortabel i sin kropp. Jeg vet ikke hvorfor men jeg følte meg på mange måter bedre når jeg var stor enn nå. Og med tanke på at vekta har fått fart oppover så er det så lett å trekke i joggebukser og slike ting. Men jeg kjenner at jeg er lei av det, jeg vil ha noe annet. Problemet er bare at jeg ikke finner noe jeg liker. Okay jeg innser at jeg er teit fordi jeg sjelden eller aldri opplever det når jeg henter brukt tøy men når jeg skal ha noe nytt, nei da finner jeg ikke noe.
I går kjøpte jeg meg en bukse og kom hjem, prøvde den og nei det var ikke sånn jeg ville ha den. Så jeg byttet og i butikken fant jeg en bukse jeg likte, prøvde den og den så grei ut. Kommer hjem og tar av alle lapper på den, tar på meg buksa og nei det var totalt feil. Og nå står jeg her, med en bukse uten lapper, jeg trives ikke i den og vet at jeg kommer til å legge den vekk. Og det er noe med det. Jeg skal være ærlig å si at jeg syntes det var lettere før, da var jeg stor, mye større enn jeg er nå og alt kjentes så trygt og godt. Når jeg så på meg selv i speilet den gangen så var det bare en stor kropp som tittet tilbake på meg, og jeg vet ikke, men nå, nå finner jeg alt feil, og jeg tenker at det er ikke okay at det skal være sånn. Jeg har vel aldri trivdes i denne kroppen uansett størrelse, og jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Jeg ser ikke på andre mennesker om de er store eller små, tynne eller tjukke men jeg ser på meg selv. Og jeg kjenner at jeg gruer meg til påsken. Hvorfor? Det er påskegodt, og mye mer mat men jeg skal klare å holde meg unna godisen men vi får se. Jeg kjenner at kroppen min er noe jeg bare må leve med og sikkert bare godta, ja for hva annet kan man gjøre, men det betyr ikke at jeg bare skal godta det, nei jeg skal jobbe med det, men mest av alt så vet jeg at det er noe jeg må også håndtere mentalt. Men jeg gir ikke opp,
Nå har jeg nettopp kommet inn etter en tur på 45 minutter. Det var utrolig deilig å komme seg ut, Litt lettere til sinns rett og slett. Og det er det som er viktig nå.
I natt har jeg sovet så godt som det var mulig og jeg våknet en del lettere til sinns. Det er som om jeg har fått en slags indre ro, hvor jeg på mange måter har funnet at det er som det er. Livet skjer og man vet aldri hva det vil gi en av opplevelser, tanker og følelser, men så er det hvordan man angriper det som måtte komme, hvis man kan bruke det ordet. Og på en eller annen måte har jeg funnet en slags indre ro, i kroppen, og ikke bare i kroppen men i sinnet. Jeg har vel innsett at det er som det er og at jeg ikke rett og slett ikke får gjort noe med ting som er. Og at jeg har funnet ut at jeg har en slags indre trygghet i meg selv men at jeg kanskje ikke har visst at jeg hadde denne styrken inni meg. Det er ikke lett å vite. Jeg pleier alltid å si at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere og at veien blir til mens man går. Og kanskje , ja bare kanskje så er det starten på et nytt kapittel. Hvem vet, det er ikke lett å vite, det er som om jeg må finne ut av dette. Jeg har sjansen til å skape noe goodt ut av dette. Men ja det er ikke tull at kropp og sinn hører sammen. Uansett hva eller hvordan man ser det.
I dag skal jeg rydde litt, og egentlig bare ta det som det kommer, har en bukse som skal byttes, og litt sånt men ikke mye annet enn det. Men lov meg å ta vae på deg selv og de rundt deg
