Jeg tror det å strekke seg langt og lengre enn langt er noe som ligger i menneskers natur. Vi er villig til å hjelpe mennesker i nød men klart man kan diskutere hva som ligger i dette. Jeg tenker at vi som medmennesker skal gjøre mye for å hjelpe noen andre men…hvor går grensen? Og skal vi utslette oss selv fysisk og psykisk for at andre skal ha det bra? Alt for å så glemme oss selv? Svaret på det må man nesten finne ut selv fordi det ikke er likt for alle og enhver mens noen mener at hjelpeplikten trumfer alt. Jeg vet ikke hva andre tenker om det men når man hjelper andre for å så få det i retur at ” jaja men jeg betalte jo det og det” og på den måten få en følelse at man ikke kan sette foten ned å si at nok er nok.
Når man er sliten så kan det fort bli at man sier ting man ikke skal si, eller burde si eller at man kan angre på det i ettertid. Men det er ikke sånn at man skal godta alt heller, man må få lov å si at det er nok, at grensen er nådd. Men så vet man at det er ikke lett å sette den andre personen i beita heller.
Vi har jo et besøk som ikke finner seg ny bolig og jeg kjenner at jeg gruer meg for hver dag, klart at det er ikke lett å finne en plass å bo men kanskje bør man senke kravene sine litt, endre tankegang eller så, jeg vet ikke men helt ærlig, jeg kjenner på det nå. Og når det hele tiden kommer stikk og små kommentarer så ja det er ikke lett, men jeg kjenner at det er ikke lett å være den andre personen heller. Man kan fort føle seg i veien, eller som det 3 hjulet på vogna, eller var det 5 hjulet… jaja samme det, og jeg kan godt kjenne igjen følelsen, så jeg tenker at det er som det er. Det er ikke lett å ikke finne noe man kan kalle sitt eget, og jeg kjenner meg godt igjen på den følelsen å ikke være hjemme hos en selv, kunne kose seg hjemme hos seg selv. Så ja det er klart at det er mange sider av en sak, og jeg tenker at det viktigste er at man må bare finne en måte, en måte å få til at dette skal gå og det er jo bare gått en måned.
Når jeg nå skriver dette innlegget og ser på det i etterkant så føler jeg som om jeg bare klager, at jeg bruker bloggen som klagemur og det er ikke det jeg skal med den. Men jeg måtte bare få det ut, og da er jeg ferdig med dette.
