Nå har jeg nettopp kommet inn etter en tur på 45 minutter. Det var utrolig deilig å komme seg ut, Litt lettere til sinns rett og slett. Og det er det som er viktig nå.
I natt har jeg sovet så godt som det var mulig og jeg våknet en del lettere til sinns. Det er som om jeg har fått en slags indre ro, hvor jeg på mange måter har funnet at det er som det er. Livet skjer og man vet aldri hva det vil gi en av opplevelser, tanker og følelser, men så er det hvordan man angriper det som måtte komme, hvis man kan bruke det ordet. Og på en eller annen måte har jeg funnet en slags indre ro, i kroppen, og ikke bare i kroppen men i sinnet. Jeg har vel innsett at det er som det er og at jeg ikke rett og slett ikke får gjort noe med ting som er. Og at jeg har funnet ut at jeg har en slags indre trygghet i meg selv men at jeg kanskje ikke har visst at jeg hadde denne styrken inni meg. Det er ikke lett å vite. Jeg pleier alltid å si at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere og at veien blir til mens man går. Og kanskje , ja bare kanskje så er det starten på et nytt kapittel. Hvem vet, det er ikke lett å vite, det er som om jeg må finne ut av dette. Jeg har sjansen til å skape noe goodt ut av dette. Men ja det er ikke tull at kropp og sinn hører sammen. Uansett hva eller hvordan man ser det.
I dag skal jeg rydde litt, og egentlig bare ta det som det kommer, har en bukse som skal byttes, og litt sånt men ikke mye annet enn det. Men lov meg å ta vae på deg selv og de rundt deg
