Chanetts tankeboble Et steg av gangen. Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! Noen av bildene er lånt fra nettstedet Pixabay.com

Jeg sitter her med undring. Jeg kan ikke si noe annet. Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å slippe en tanke fra meg. Jeg har lest bloggen til Audmarit- https://audmarit.blogg.no/ og jeg har jo nevnt henne før i et annet innlegg for veldig lenge siden. Men hun skrev noe veldig viktig. Hun sa at det er noen som ikke liker at hun skriver om det hun skriver om, når hun skriver om at hun samler inn flasker, sparer og lever på et for noen et smalt budsjett.

Og jeg kan ikke med mitt bare liv og lille forstand forstå hvorfor noen skal blande seg inn i hva andre skriver om og deler på bloggen sin. Jeg har selv fått høre om at noen ikke liker det jeg skriver om, og det er en ting om man kommer med det som kalles konstruktiv kritikk men  ikke all kritikk er nettopp det.  Jeg syntes det er bra jeg at Aud Marit deler denne siden av livet. Det er jo sånn at vi vet jo at mennesker ikke alltid har like mye penger og hvis man ser på helheten så er det sånn at vi ser at hun ved å samle pante flasker  rydder opp det som andre kaster fra seg i naturen , mao det som andre ser på som søppel der ser hun verdier. På mange måter kan man si at 1) fremmede mennesker er med på å hjelpe henne til å spare penger, og 2) hun hjelper til mot forsøpling og hun er med på å hjelpe miljøet med mindre søppel. Men man ser at hun med jevne mellomrom ( kanskje oftere, jeg vet ikke) så skriver hun i bloggen sin og man ser på kommentarfeltet at noen mener at hun ikke skal skrive om hvordan det er å ikke ha flust med penger og at det virker som om de blir støtt av det.

Men jeg lurer på, hvem er det som mener at man ikke kan skrive om det som mange ser på som mindre perfekt? Er det så ille at hun viser frem den siden av livet også? Er det sånn at vi ikke tåler å lese om at ikke alle mennesker har lik hverdag som alle andre eller er det at det hun skriver om er gjentagende? Nå er det jo sånn at man ikke MÅ lese blogger man ikke liker? Man trenger ikke å finne frem til de bloggene man syntes er elendige. Jeg tenker at det er faktisk opp til en selv hva man ønsker å skrive om, klart at jeg hadde forstått det hvis hun skrev om ting som er strengt forbudt , at man kan reagere men hun skriver faktisk om veldig viktige ting. Vi vet jo at det er mennesker i våre dager som klarer seg til nød med de pengene man har. Og jeg syntes at det er veldig bra at hun viser frem den delen av livet.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg har selv fått kritikk for at jeg skriver om enkelte ting men jeg tenker at dette er min blogg og det jeg skriver om er ikke så grusomt og at det er en del av min hverdag. Eller rettere sagt det er min hverdag. Og når man tenker over det så er det så alt for lett at andre retter en pekefinger mot en. Og at andre fort kan sette seg til doms over en. For det å blogge og innholdet i ens egen blogg er det kun bloggeren selv som kan bestemme.

Hva er dine tanker rundt dette med bestemme hva andre skal blogge om?

I dag har jeg hatt en tipp topp dag på kurset. Og for en gjeng kursdeltagere vi var markører for. Jeg er mega imponert rett og slett, de var kunnskapsrike, de var påskrudde hele veien og de var ikke redd for å gi max. Det  var jo en kursdag med mye aktivitet og veldig lite pauser på de. Og selv om det gav oss litt mer hektisk selv så er det sånn at vi har en god stab av markører og det igjen betyr at vi er klare til det meste.

Og jeg kjente at det var veldig greit å ha noe å drive med som har gjort at jeg ikke har hatt så mye tid å tenke over det andre og det var faktisk veldig godt. Og jeg kjenner at jeg stadig finner nye ting jeg mestrer og noe jeg ikke får til så jeg tenker at da kan jeg jobbe med å få det til, for det er stadig nye ting å lære seg og nye oppgaver, Og jeg tenker at dette er med på å styrke meg rett og slett. Og klart at når man ikke har tid til å tenke på noe annet enn det man er i der og da vil gjøre at det tøffe man har på privaten blir litt mindre og svakere. Og derfor er jeg veldig glad for at jeg har denne muligheten. Men ja jeg blir ganske sliten av dette men det gir meg så mye.

Så nå er det bare å komme seg i seng.

Jeg er bare en person, et menneske med alt det innebærer. Jeg har mine tanker og drømmer for nåtiden og fremtiden. Jeg kan ikke vite hvordan det er å være andre mennesker men jeg kan prøve å forstå hvordan det er for de når livet butter i mot. Jeg har medgang og motgang jeg som så mange andre.  Og jeg prøver å ta ansvar for egen lykke. Jeg vet at jeg kan klare å finne min egen lykke for dypt inni meg, så ligger det der. Jeg vet at det er kun meg som kan sørge for min egen lykke, jeg er den eneste som kan jobbe for at jeg skal ha personlig lykke. For hvis ting ikke er bra i livet kan man ikke si at man er lykkelig. Så hva skal til for at du skal være lykkelig? Det er enormt viktig med lykke i livet og vi vet jo at vi trenger lykke og tilfredshet for å ha det fint. Og jeg tenker litt på det som en kommenterte til meg på et av mine tidligere innlegg. Det er jo sånn at jeg ikke må miste meg selv i alle de følelsene rundt mamma. Det er så alt for lett å ikke klare å se det, man mister rett og slett motet og fokuset blir helt feil. Og ja det med mamma er jo en form for kronisk. Og jeg vet at det snakkes om henne i gangene der hun bor, jeg vet at hun drar til enkelte av naboene sine når hun er ruset men jeg kan ikke styre det, jeg er ikke moren hennes men datteren hennes.  Jeg kan ikke løse de problemene hun har selv om hun mener at det er mye pga meg at det er sånn.  Og det er kanskje rett men jeg skal likevel ikke ha all skyld, men jeg vet at der er veldig lett for de som sliter å skylde på alle andre.

Så jeg har bestemt meg, jeg skal ha kontakt med henne men jeg kommer ikke til å være der når det er sånn som det er noen ganger, jeg kommer til å rett og slett ta avstand, for jeg kan ikke kurrere eller helbrede men jeg kan være der uten å godta at det er noe som er ok. Jeg er lei meg for at det er som det er.

Jeg kjenner på en slags skam, en skam som jeg har båret på i mange år, men det er ikke bare en skam for at mamma har de problemene hun har fra tid til annen, men jeg bærer på en slags skam over at jeg har prøvd så dekke over eller late som om ting er mye bedre, jeg skammer meg over meg selv.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Og det er også nå jeg kommer til å rette fokuset mitt en annen vei, jeg kommer ikke til å ha mye mer om mamma, selv om det var en del av blogg grunnlaget mitt, dette med å leve med foreldre med rusproblemer men jeg kommer til å endre vinkelen helt på bloggen min. Til hva da? Nei si det, jeg vet ikke enda. Men det er sånn som det er akkurat nå, og da blir det sånn. Men nå er det nok rett og slett, jeg må sette foten ned for å ta vare på meg selv, ikke miste meg selv og min egen lykke. Jeg tror at jeg har tatt for mye skyld i gjennom så mange år at det er vanskelig å ikke ta ansvar. Men nå må jeg innse at det er ikke mitt ansvar.

“Løp. løp, løp. Ikke stopp opp og hvil men løp, løp det du kan….. Ikke ta deg tid til å kikke rundt deg, nyte det du ser, men nei, få fart på beina og løp. Du har så mye du skal gjøre før det er for sent, for all del få deg en utdannelse, klipp deg og få deg en jobb, ikke ligg der å lat deg og la livet bare suse forbi. Skjerp deg….”

Jeg tror vi alle har hatt den følelsen noen ganger, i hvert fall har jeg det, og jeg tenker at vi har fått et samfunn der det handler om å ikke skille seg ut, ikke være seg selv, hvor vi alle skal ha hus, barn og biler, og en hver bolig skal se ut som tatt ut av et interiørblad. Vi skal være en del av flokken, hvor det å være selvtenkende og selvstendig er noe man bare kan se langt etter, hvis vi ønsker å passe inn i samfunnets støpeform.

Vi vet at det finnes mennesker som til tross for at  de prøver så passer de ikke inn i denne formen, de er derfor i en gruppe utenforstående, som ikke får være med på det som alle andre er med på fordi de ikke passer inn i de normene. De får ikke delta i ting som andre kan fordi de har en funksjonshindring som gjør det vanskelige for de. Og de møter stadig på fordommer og at de opplever at de ikke blir sett på som mennesker med samme verdi som alle andre som kan gjøre alt. Vi kjemper mot noe som ikke man alltid vet hva er men likevel så er det noe som alle vil ha. Også de som står på utsiden men de regnes ikke med.

Jeg har som så mange andre , ja tusenvis på tusenvis har sett serien Team Pølsa. Og jeg må si at jeg sitter igjen med utrolige mange tanker etter dette programmet. For det er en ting som er sikkert og visst, og det er at dette er noen unge flotte mennesker som fortjener respekt, beundring og all den ære de kan få. De viste at med litt hjelp så kan de klare det meste, de viste oss alle hvor viktig det er at alle kan kjenne på utenforskap men at det blir ekstra tungt når de opplever det hele tiden. Som Pia sa” Jeg har hørt at andre si at de skal på cup, nå er det min tur” Og jeg kan ikke egentlig forstå hvor mye hard trening som ligger bak det de klarte, ikke bare fysisk men spesielt mentalt sett.  Og vi så jo hvor mye dette gikk inn på Pølsa, hvor mange følelser han hadde mens han var sammen med de. Og jeg kjente at tårene rant under hvert eneste program, men jeg tror jeg hulket rene fossefallet mens jeg så avslutningen. Og jeg kjente mens jeg så denne siste episoden at alle mine problemer var bare som bittelite støvkorn, i forhold til de.

Og vi vet at selv om de opplevde denne suksessen så er ikke det sånn at hverdagen nå er så mye bedre for de. Men jeg håper virkelig at de som deltar i ulike idretter faktisk tør å se rundt seg, invitere noen som man kanskje ikke vanligvis ser for seg på et lag. Jeg er en som selv har stått litt utenfor og jeg innser at hvis ikke det hadde vært for Nala så hadde jeg nok ikke deltatt i noen form for aktivitet. Jeg passer ikke inn i en form jeg heller, rett og slett..

Men la oss se på hverandre, la oss se fremover og la oss tørre å ta med de som ikke vanligvis er med. Kanskje er en av nabobarna noen som kunne vært med?

Da er helgen forbi og vi er i gang med ny uke, det går veldig fort mot ny måned, og påsken. Så det er godt at vi sakte men sikkert beveger oss mot mer varme dager eller i hvert fall nesten stabile temperatur dager rett og slett.  Så ja….. hva kan man si, ute er bonden ute med møkka sprederen men det lukter faktisk ikke noe. Jeg hadde planer om å sette meg ned med bloggen i går men jeg var rett og slett helt tom, både fysisk og mentalt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte stoppe på veien hjem fordi tårene bare rant, jeg prøvde å ikke tenke så mye over det men likevel så var skuffelsen og frustrasjonen så stor så det gikk veldig sent hjemover. Egentlig forstår jeg ikke meg selv, fordi jeg vet jo alltid hvordan det blir , jeg vet jo at det blir krasj hele tiden og at ting tar så lang tid før jeg kommer meg på beina. Skuffelsen glir over til en slags bitterhet. Og nesten et slags hat men ikke sånn skikkelig hat om dere skjønner. Og så kan man jo spørre hvorfor jeg utsetter meg for dette gang etter gang. Er det fordi jeg skal kunne løpe til pc for å skrive et tåredryppende innlegg og satse på at noen syntes synd på meg? Nei det er ikke det. Men jeg skal si sannheten rett og slett. Og nei jeg er ikke ute etter sympati i det hele tatt.

Men saken er den at vi er 3 søsken, hvor 2 av oss er helsøsken mens jeg har ikke felles far med de 2 andre. Og det er greit nok det men min bror har ingenting med mamma å gjøre, det er 18 år siden eller noe sånt, søsteren min bor ikke i samme by eller fylke  lengre men der er kontakten så som så. Så det er på en måte meg som bærer hele ansvaret og mamma sin store sorg er jo at hun har lite eller ingen kontakt med barnebarn, og dette sliter veldig på henne mentalt sett. Men jeg kjenner jo at kanskje må jeg bryte kontakten helt for å ikke lengre ha det sånn. Ja det er kanskje det beste og det rette å gjøre men samvittigheten min gjør at jeg ikke klarer det.

Og jeg har jo også skrevet noe om det før.https://chanettstankeboble.blogg.no/som-et-knyttneveslag.html så jeg vet ikke jeg. Men det jeg vet er at dette ikke var en ok helg, eller det er vel egentlig ikke rett å kalle det for en helg siden jeg kom ned fredag og reiste hjem dagen etter. Det var jo ikke det som var planen men det er jo sånn det nesten alltid blir. Så hva skjedde denne gangen, eller var det som vanlig? Svaret er det siste. Når jeg kom var det tydelig at hun hadde vært på vinmonopolet og var godt i hiven som vanlig og hun ble småirritert når jeg kommenterte det fordi hun ville at jeg skulle kjøre til polet å skaffe mer. Og hun ville ikke spise hjemme men ville ut, og jeg sa nei, fordi jeg ikke er dum, jeg forstår at det var fordi hun da kanskje kunne få kjøpt seg noe øl eller noe. Så hun gikk plutselig bare å la seg når klokka da var tidlig, og jeg kjente på at jeg egentlig bare ville reise hjem. Men jeg hadde jo planlagt svenske tur både for min egen del men også for mamma og 2 av naboene hennes. Men la det være sagt dette er den siste turen på veldig lenge. Det ble bare rene togkrasjet og jeg var rett og slett så skuffet både over meg selv og mamma så jeg bestemte meg for å reise hjem så fort jeg var ferdig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Så jeg kom hjem natt til søndag klokka 0315 og det var så deilig selv om jeg var utslitt og dau. Og jeg sov nesten hele dagen i går. Og i dag er jeg rett og slett trøtt i kroppen.  Og jeg forstår ikke at jeg ved mine fulle fem kan utsette meg selv for denne dritten men igjen jeg vet at hun ikke har noen andre. Og jeg vet jo at det er jo en grunn til at det er sånn. Jeg vet jo at det er tungt for henne at det er de familieforholdene vi har i vår familie som gjør det men at det egentlig bare er en slags unnskyldning eller et skalkeskjul for å ruse seg. Hun ville jo egentlig være med hjem til meg men heldigvis ble det ikke sånn siden jeg skal på oppdrag på onsdag, for jeg tror at det hadde bare blitt feil denne gangen. Heldigvis blir det sånn at hvis vi drar dit i påsken så blir ikke jeg å dra alene og kommer hun hit så er ikke jeg alene da heller. Så ja det ble som det alltid blir når jeg drar dit alene.

Vi lever i et samfunn som stadig er i endring, vi skulle gjerne sagt at det er i positiv endring og at det bare blir bedre og bedre men gjør det egentlig det?

Mennesker trenger noen som er glad i en og som man er glad i. Vi trenger nærhet og kjærlighet og vi har det å kunne vise det offentlig som en slags menneskerett. Men dessverre er det sånn at i noen samfunn, land og kulturer så er det strake motsetningen, det er om å gjøre at det vi ikke liker, det skal vi gjemme bort og i verste tilfelle forby. I dag fant jeg denne artikkelen:

https://sol.no/nyheter/forbud-mot-pride-parader/82843353

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

” Lovendringen gjør det forbudt å arrangere eller delta på arrangementer som strider mot en lov om «beskyttelse av barn», vedtatt i 2021. Denne loven forbyr framstillinger av homofili i materiale som er tilgjengelig for mindreårige.”

Med andre ord, man kan ikke lage en parade i tilfelle barn ser på de.

Jeg forstår at det er nok mange delte meninger når det gjelder Pride- Parader og at i manges øyne kan det fort ta helt av men hvorfor forby det? Jeg tenker på den tiden ( husker ikke årstall) da homofile mennesker måtte leve i skjul, de var samlet i klubber men det var alltid en viss fare for å bli oppdaget og arrestert, og det var hardt for de, man fikk ikke være seg selv. Pride festivaler og parader handler jo i bunn og grunn slik jeg ser det om at man skal feire at man elsker den man elsker, at man ikke skal måtte skamme seg og at det viktige ordet er kjærlighet.  Og jeg er redd for at det blir utfall av dette. Selv om noen vil hevde at det er ikke sånn at de blir arrestert fordi de vil vise hvem de er, eller hvem de elsker men det at de viser det offentlig ved å gå i en parade, men det er vel strengt talt bare en måte å omgå dette på. Og jeg tror ikke at det å forby slike ting er løsningen, jeg tror at det blir verre, fordi man krenker et menneskes rett.

Men ja vi vet at det ikke går mot bedre tider dessverre og jeg tror at Ungarn er bare starten.

Hei og hå. Håper det går bra med dere og at dere er klare for denne dagen. Her var det iskaldt da jeg våknet i morges og det var rått i lufta men nå skinner sola og  det er et håp om at det kanskje blir litt varmere utover dagen.

I går så var jeg en tur i Bergen, jeg hadde et møte der og jeg sto jo lenge mellom valgene : kjøre selv- buss- eller båt fra Stavanger – Bergen. Så resultatet var rett og slett: Båten ( Fjord line) fra Risavika til Bergen og buss tilbake.

Jeg var jo tidlig oppe, måtte jo bestille billett, jeg gjorde det ikke kvelden før , just in case møte ble avlyst men kom meg nå opp til Bergen, litt forsinket til møte. Turen opp var nesten helt perfekt, ingen sjø men dessverre var det en annen passasjer som skulle fortelle meg alt om hennes sykdom, ektefelle som var håpløs, hvor idiotisk det var at ikke det gikk tog fra Stavanger- Bergen men at man måtte via Oslo, ( og den er jeg for så vidt enig i) men hun var overalt, satt jeg å leste kom hun, satt jeg ved frokost bordet satte hun seg ved siden av, og det endte med at jeg måtte booke meg inn i denne salongen de har som kostet litt ekstra men der fikk jeg fred.  Uansett jeg rakk møte så vidt, vi hadde bare en time og siden alt ble forsinket fra vi dro fra Stavanger og til vi var i Bergen og taxi tullet med bookingen så ja, det ble ikke den beste starten på dagen kan man si.

Perfekt reise vær for meg som blir så  sjøsyk.

Dette skulle være en liten drikk, må si at jeg lurer på hvordan stor er da?

Uansett det var greit så langt og jeg fikk vært på møte og fikk det unna, og skulle da finne bussen. Sola skinte og det var godt med litt varme i lufta, men det å finne bussen var ikke den enkleste, jeg ble sendt alle andre steder men  jeg fant den til slutt. Men alt var møkk der, jeg vurderte flere ganger å gå av og heller be mannen hente meg, selv om det var ikke mye vits i det. Men fordi det var så mye trøbbel med reduserte ferje kapasiteter så ble vi forsinket og den siste sjåføren vi hadde etter sjåfør bytte han skulle tydeligvis ta den tiden igjen. Så jeg satt med hjerte i halsen, og svelget på harde livet fordi de reisesyke tablettene jeg hadde tatt hadde null virkning , det var skikkelig gassen i bånn og lite bruk av bremser følte vi som satt der.

Men vi kom oss til Stavanger og når vi var kommet dit så var mannen der for å hente meg. Jeg var utrolig glad for å se han kan man si.

Så i dag er det en sånn ta det med ro dag, jeg kjenner at det skal bli veldig godt at det er null stress i dag, dvs vi skal hente noen ting som jeg skal ha med meg til Østlandet i morgen tidlig men sånn utenom det….. ingenting på programmet.

Håper dere får en fin dag resten av dagen.

Da er det en ny dag med nye muligheter, og de skal jeg gripe. Jeg har bestemt meg for det og jeg tror at jeg har funnet løsningen på det som har ligget som en slags sperre.

Jeg har lyst til å komme med et lite middagstips, selv om det er tidlig på dagen. Men i går så kjøpte jeg kjøttboller og vi spise opp en del men ikke alle og siden jeg hadde løk, hvitløk, pasta og  tomatsaus så tenkte jeg at Hmmmm kan jeg bruke det til noe annet? Så ja i dag blir det lasagne på en måte, ikke med plater men med spagetti.  Så ja jeg tenker at det er greit å kunne bruke det, jeg hadde også igjen noe kylling biter fra tidligere som har ligget i frysa, så jeg kuttet opp alt sammen i passe biter.

Litte grann karry krydder på dette så ble det bra( håper jeg) og pasta er kokt og klar. Så jeg burde vel ha ventet med innlegget til jeg hadde det klart ferdig men men det ble ikke sånn denne gangen. Men jeg tror det blir godt. Jeg regnet på det og med middagen i går og i dag , inkludert det jeg hadde i skap fra før  så har jeg fått til 2 middager for 200 kr. Og det er jo ikke så ille.  Det er jo sånn at matpriser øker og ja alt øker og den av de tingene jeg ønsker å få til er å få ned matbudsjettet vårt en del. Klart at det kan fort bli kostbart og ofte er det jo så alt for lett å ty til de enkle løsningene og de er gjerne de dyreste. Jeg ser også at vi er litt for flinke til å handle hver dag i stedet for for noen dager av gangen, så det er noe jeg skal prøve å bli flinkere til. Litt for lett at man tenker at jeg vet ikke hva vil skal ha til middag i morgen så vi tar det da. Men jeg må skjerpe meg der, og ja det er mye å gå på for å si det sånn. Og det er jo så mye godt til en ok pris bare man titter godt. Og man kan lage sunt ut av lite bare man har noe inne i hus.  Men ja det er noen ting man bør ha i skapet ( snakker jeg om hahah) Og bønner, linser og noen grønnsaker er også bra å ha.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Har dere noen retter dere lager mye av og noe dere aldri smaker igjen?

Når jeg endelig kom meg ut av senga så var det ut på tur og mens jeg gikk der så begynte jeg av en eller annen grunn å kjenne på en eller annen følelse, det var ikke sorg men ikke lykke. Jeg kjente at jeg både ville le og gråte samtidig. Jeg kjente på at det er noe som ligger inni meg, eller som lå inni meg som en slags propp. Og som nå hadde bestemt seg for å løsne. Jeg kjente at jeg måtte stoppe opp, og jeg ble stående og kjenne på at tårene begynte å presse seg frem, samtidig som om hvis noen hadde sett meg så hadde jeg nok sikkert blitt sett på som gal men av en eller annen grunn så var det som om jeg egentlig gav blaffen i det.  Og som en foss kom tårene rennene ut av øyene og jeg måtte bare…. ta en pause rett og slet. Og like fort som gråten kom så forsvant den igjen og jeg kjente på at det var som om alt bare var lysere, ja nesten som om jeg vandret mot det berømte lyset om dere skjønner. Men jeg var ikke død eller i ferd med å dø, nei da jeg var høyst levende rett og slett.  Og jeg fikk en eller annen form for styrke og krefter og det var som om en indre stemme fortalte meg at jeg trengte å våkne opp, trengte å innse at jeg er verdt noe, at jeg har en betydning i verden, og at jeg må forstå at det som har ligget bak meg, er nettopp det, det ligger bak meg.

Jeg begynte på veien hjem og fikk blikk kontakt med Nala igjen som var rett ved siden av meg. Jeg måtte rett og slett bare riste av meg det jeg hadde opplevd og komme meg hjemover. Jeg begynte å nynne der jeg gikk og jeg innså at nynningen var gått over i sang, godt at jeg var alene. Og jeg har bestemt meg. Denne dagen er den 1 dagen i denne uken, det er ny dag med nye sjanser og jeg skal prøve å gjøre dette til den beste dagen jeg kan. I det minste er det sånn at jeg ikke mister motet, og jeg vet ikke om det er bare noe jeg må gjøre. Jeg har vel kommet til en konklusjon om at jeg nok ikke har har hatt det rette synet på det meste men at jeg på en eller annen måte begynner å vende tilbake til den glade personen  jeg en gang var og som har ligget dypt inni meg. Jeg vet at jeg ikke er som alle andre men hvem er det? Vi er alle unike, og vi har alle sider av oss vi ikke ønsker å vise frem til andre, ikke at det betyr at vi lever på en slags løgn men hvem ønsker ikke å vise sin beste side for andre?

Jeg har også innsett at mange av mine venner som engang var der, ikke er det lengre, ikke for at jeg har gjort de noe men siden jeg har trukket meg litt vekk fra de så blir det jo sånn at dette er jo ikke noe som har vært over kort tid, det er bare det at jeg på en eller annen måte har levd i et slags vakuum eller boble sånn at jeg ikke har vært særlig til venninne, eller venn. Og jeg vet at det er noe jeg må takke meg selv for, men jeg er ikke venneløs, nei tvert i mot jeg er en som har venner og jeg er veldig glad for at jeg har dannet meg nye vennskap som er i området sånn at jeg rett og slett kan pleie de bedre, mennesker man aldri trodde kunne være ens venn er jo nettopp det.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Nå er det ikke lenge før mannen kommer hjem fra jobb så det blir bra. Og i kveld skal vi gå en god tur sammen. bare vi 3. Det er så uendelig mange gode samtaler det blir når man går sånn i ro og fred, mobiler ligger dypt i lomma på lydløs og jeg rett og slett lever her og nå.

Ta vare på hverandre

Tast i vei på tastaturet, les, og slett…… om og om igjen. Jeg kjenner at jeg blir litt lei meg for at dett skal være så utrolig vanskelig å få ned de ordene jeg vil. Kanskje det er en mening med det, kan det være at en del av meg ikke vil at noen skal lese det jeg skriver. Er det kanskje sånn at det er en måte å fortelle meg på at blogging ikke er noe for meg sånn egentlig? Jeg vet ikke rett og slett men jeg tenker at jeg på mange måter er i det øvre alder sjiktet når det gjelder blogg. Ja jeg elsker å lese blogger, det har jeg gjort lenge og jeg har en del forbedringer jeg kan gjøre , for eksempelvis å bli mye flinkere til å legge igjen en kommentar.

Men jeg vet jo også at når man noen ganger  skriver ned sine dypeste tanker og prøver å vise hva som er en del av en i livet så er det jo sånn at man løper alltid en risiko for at det man skriver kan misforståes, tolkes feil, og at den som leser det man deler på mange måter ilegger innleggene sine egne meninger og tanker. Og jeg er fullstendig klar over at det har blitt et litt feil fokus på bloggen min, Det er for mye negativitet og for lite av alt annet i bloggen min. Og det er jo ikke det jeg vil. Så jeg har tenkt en del på det, jeg  har prøvd å komme til en konklusjon om hva jeg vil eller  bør gjøre med bloggen min. Og jeg vet ikke hvor jeg går videre, Veien ligger åpen foran meg, og jeg tenker at det handler om å ta de rette valgene. Jeg har det bra og jeg tenker at de siste innleggene  mine kunne vise noe annet, men det er jo sånn at man kommer sterkere ut av motgangen man møter og det handler om at man rett og slett ikke glemmer det man har stått i og at det er noe som blir med en videre i livet. Jeg tenker at mye av mine ” problemer” handler om at jeg må finne en måte å tilgi og erkjenne at ting er som de er.

I dag venter vi besøk og sola skinner og Jæren viser seg fra sitt vakre, til tross for vinden så er det vakkert ute. Jeg kjenner at dette er jammen mitt paradis på jorden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Hva ville jeg egentlig med dette innlegget? Jeg vet ikke men jeg er ikke på jakt etter sympati, jeg er ikke på jakt etter at noen skal syntes synd i meg. Det er ikke det som gjør at jeg blogger. Men jeg tror at jeg må ta et valg på hvor jeg vandrer videre, så får vi se.