Chanetts tankeboble Et steg av gangen. Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! Noen av bildene er lånt fra nettstedet Pixabay.com

Noen ganger , ikke ofte men av og til så får jeg en slags indre stemme som visker meg i øret at jeg ikke bør, og noen ganger går dette over til magefølelsen og det blir en slags knyttneve lignende følelse i magen eller en stor stein kanskje er mer rett å si som gjør at jeg blir litt usikker på hvem, hva og hvor. Og jeg er ikke alltid overbevist over at jeg finner det rette svaret. Det er litt som det jeg skrev i går, man vet ikke alltid hva som er rett å gjøre men jeg har ofte tro på at jeg på en eller annen måte finner svaret. Og at når jeg har svaret så er det som regel at magefølelsen forteller meg om jeg tok det rette valget. Høres sikkert helt idiotisk og sykt ut men jeg har det sånn. Og i går natt så våknet jeg med en slags katastrofe lignende følelse i meg som jeg sleit med i hele går, jeg klarte ikke samle meg rundt noe, alt jeg begynte på ble bare feil og jeg mistet fort fokuset på det jeg skulle gjøre og gjorde  bare litt her og litt der som til sammen ble bare tull. Og jeg blir så irritert på meg selv når sånne ting oppstår fordi jeg føler meg så mislykket og alt er bare kaos, og jeg hater kaos. Så hva da, hvordan løser man dette og finnes det egentlig en rett og enkel løsning på det hele? Tja kanskje, det jeg vet er at jeg tror jeg har funnet ut en kjerne til mye av tvilen min og at jeg ved å gjøre noen små endringer i tankeprosessen min så tror jeg har funnet løsningen. Og jeg kjente at når jeg begynte å sende ut epostene i går så var det som om knuten i magen løsnet og jeg kjente at det var det rette valget jeg hadde tatt. Kjipt men noen ganger må man gjøre noen endringer. Heldigvis er det lett å få forståelse for valget som ble tatt hos de som har mottatt eposten.

I dag så kjenner jeg på en følelse av takknemlighet, jeg kjenner at jeg har denne følelsen fordi jeg turte å være ærlig med meg selv, jeg kjenner at jeg ved å faktisk innse realiteten så har jeg klart å lappe meg sammen. Nei jeg er langt i fra oppegående i samme dur som før vaksinen ble tatt men jeg er klar over at det er sånn det er. Jeg får ikke gjort noe med det, men jeg tenker at jeg ikke skal dvele ved det, jeg skal ikke stoppe opp av den grunn. Ja jeg må ta det med ro, men jeg skal om jeg så skal gå igjennom gjørmelabben i helgen så skal jeg dit, for det handler om mer enn bare her og nå, det handler om at jeg rett og slett må, jeg kan ikke forklare det på en bedre måte, jeg bare må. Jeg satser på at morgendagen gir meg styrken jeg trenger.

Og kanskje var det at jeg hadde så usikkerhet i meg som gjorde at det ble sånn denne gangen? Jeg vet ikke.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Men nå, nå må jeg finne frem støvsugeren.

Snakkes

Tidligere i dag skrev jeg et innlegg om at jeg trengte en pause, og egentlig så gjør jeg jo det, fordi.. jeg leser andre blogger men så når jeg skal kommentere så er det som om alle ting bare er blåst vekk og jeg aner ikke hva jeg skulle si, eller jeg vet ikke hva jeg har lest eller noe som helst og jeg sitter også å kikker på min egen blogg men jeg klarer ikke få ned tankene mine. Jeg vet hvorfor. Det er fordi jeg har hodet fullt av dritt for tiden, jeg er så usikker på mange ting og jeg rett og slett ikke klarer å se rett vei. Og jeg tenker også på bloggen min fremover,  og ja med andre ord, når det er kaos i topplokket så er det ikke så mye jeg kan gjøre med det rett og slett og jeg må se om jeg kommer frem til det rette for alle parter. Jeg kjenner at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne eller om jeg finner begynnelsen, hvor jeg skal fortsette å nøste. Nå er det så mye frem og tilbake, jeg vet liksom ikke. Jeg vet ikke hva som er den beste løsningen på noe som helst rett og slett.

Jeg slettet innlegget i morges men kjenner at det er fortsatt gjeldene og jeg kjenner at jeg må finne en løsning, ikke en haste løsning men varig løsning….

Vel vi snakkes

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Ja da var vi kommet til dag 2 i nye uka og det regner skikkelig og real med vind så ja det er nok av høstvær i dag men men vi er jo i september. Her er det stille og rolig, jeg skal snart i gang med å forberede middagen snart, vi skal ha noe torsk i form tenker jeg. Mannen min pleier å lage den men jeg skal lage min egen versjon av den. Og jeg har vært ute med Nala og med nabo hunden Tordis og senere i dag skal jeg hente kalven- Atos. Så da blir det vel rett og slett tur i hundeparken eller hundeskogen, eller vi får se om jeg får med meg mannen min, da kan vi gå i Vagle skogen.

Men det  var ikke det jeg skulle skrive om, nei jeg tenker på dette med bloggene, eller mest Blogglandia som jeg oppfattet et eller annet sted og så har jeg fortsatt å kalle den “verden eller det samfunnet” for nettopp det Blogglandia. VI ser at flere og flere blogger går vekk fra blogg.no og jeg skal innrømme at jeg er nok av og til inne på tanken selv, men så er det noe med at jeg finner ikke en ny plass, jeg vet at vi har wordpress.com eller org, og det er jo en rekke andre men jeg finner ikke min plass der, jeg får ikke bloggen som jeg vil, jeg er ikke teknisk god nok til det.  Jeg prøver å lage en blogg på wordpress men jeg finner som sagt ikke min plass der, så jeg blir nok her inne…. om så bare litt.

Jeg kjenner at jeg er litt usikker, rett og slett fordi jeg har en del på hjerte men innser at veien fremover er litt sånn tja vet ikke. Jeg innser vel mer og mer at jeg føler at bloggen og jeg ikke lengre er så samstemte, og at jeg noen ganger føler at jeg ikke kan få dette til. Men jeg har jo sagt dette før og kommer garantert til å si det noen ganger til, jeg vet ikke helt hvor veien går videre eller hvor bloggen fører meg rett og slett. Men det jeg vet er at jeg rett og slett bare må ta det dag for dag. Og jeg har også innsett at det er noe som holder meg tilbake som gjør at jeg rett og slett ikke syntes der er så kult lengre men jeg har sakte men sikkert begynt å planlegge neste skritt på bloggveien min. Så jeg kommer ikke til å gi meg så lett rett og slett, fordi selv om jeg føler meg ikke okay med bloggen så vil jeg savne den. Så jeg tror at jeg rett og slett kommer til å bare fortsette her inne. Jeg vet ikke men jeg ser for meg en stund til. Men nå, nå skal jeg være hundevakt en gang til så vi snakkes.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Livet…. ikke det enkleste og ja til tider mest kompliserte som finnes, men så må man bare drive med. Av og til skjer livet og av og til er det som om man bestiger det høyeste fjell når man sal stå opp, at alt er tungt og man føler at man ikke har noe oksygen å ta av. At kroppen lammes. At alt man bare vil er å bli under dyna, og håpe at dagen glir forbi. Det betyr ikke at man er deprimert men at man rett og slett har en kropp som ikke fungerer. Jeg skrev jo litt tidligere denne her posten: https://chanettstankeboble.blogg.no/er-det-en-ubegrunnet-frykt.html og tja hva skal man si? Kroppen  min er ikke tilbake til fullt enda, men jeg gir ikke opp og jeg satser på å reise til Østlandet til helgen. Jeg har enda ikke tatt et standpunkt til om jeg bør delta eller stå over men jeg tenker at hver dag som går er en dag hvor jeg kan bli friskere. Angrer jeg på at jeg tok vaksinen? Både ja og nei er vel svaret men samtidig er jeg glad for at jeg gjorde det, føles litt tryggere.

Men jeg skal ikke bare bruke dette innlegget på å klage, det hjelper jo slettes ikke noe men jeg skal fortelle dere hva som er planen min i dag. Jeg har satt klokka på 1100, da skal jeg begynne å rydde litt, få litt høstfarger inn, kjenner jo at lufta begynner å bli liytt kjøligere men  det er en fantastisk deilig dag i dag, starten av september så langt er jo bare bra. Så jeg skal ikke klage og det beste er at når jeg nå så på yr.no så er det melt oppi 23 grader på lørdag. Så det er jo egentlig bare å nyte det.

Men nå skal jeg sende noen eposter og svare på noe greier så snakkes vi plutselig igjen.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Da har vi passert midnatt med nesten 1 time når jeg begynner å skrive dette innlegget. Det betyr at 1 september 2024 er nesten 1 time gammel. Og vi har da lagt august bak oss og vi starter da på årets første høst måned. I dag har også ene sønnen min fødselsdag og jeg håper at han får en fine dag. Ja nå er det liksom ikke noen tenåringer lengre men men man blir jo ikke yngre med tiden selv heller. Rart å tenke på at neste måned er det rundt tall på meg her også. Vel jeg kjenner at jeg ikke  har noe problem med å skulle bli 50 altså, for jeg har følt meg som det veldig lenge.

Så kan man jo tenke, hva vil denne måneden innebefatte og hva spennende ligger foran meg på timeplan, eller oss da? Vel neste helg er det årets siste gjørmelabb, og det ser jeg frem til. Og det er også sånn at det er det siste besøket hos mamma på en god stund, rett og slett fordi det er litt markør arbeid som venter i tiden fremover.

Men høsten er her, eller har akkurat begynt å gjøre sitt inntog, når vi gikk hjem fra middags besøket i stad så kjente vi at det helt klart er en del kjøligere luft ute nå.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Jeg har jo erfart en del i livet mitt og jeg er en som har lært meg til at jeg prøver å se positivt fremover på det som måtte møte meg på veien men noen ganger butter det i mot og jeg føler at jeg av og til møter på den berømte og at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal løse det som gjør det men jeg har innsett at noen ting må bare ordne seg selv, at tiden hjelper til og at man på en eller annen måte klarer å glemme smerten det medfører. Det er ikke alt man kan løse selv og man må bare ta det som det kommer men jeg håper og tror at det er en god løsning på  hva enn som måtte komme på min vei. Men nå, nå skal jeg legge meg, og prøve å få en god natt. Sov godt folkens

Vi mennesker, ja jeg skriver vi mennesker, selv om det selvfølgelig ikke betyr absolutt alle men dere skjønner sikkert hva jeg mener. Uansett, vi mennesker ( gjentar meg selv her) har en tendens til å tråkke ned mennesker som allerede ligger nede, vi har trekk ved oss som gjør at vi reagerer på det som er annerledes. Jeg husker mamma hadde en venninne av seg som kom inn i en eksklusiv klesbutikk og skulle ha badetøy, og hun var kledd i jeans og jakke, men hun ble oversett og fikk ikke hjelp. Datteren hennes fikk et barn som satt i rullestol og når barnet ble litt eldre sånn tenårings sett, så var det ledsageren hennes som fikk spørsmål som jenta fint kunne svart på, altså folk snakket ikke til henne men over hodet hennes i stedet for.  Og jeg innser at man ser ned på mennesker som ikke er sånn som oss, som ikke har samme måte å leve livet sitt på som er sånn typisk standard, og vi vet jo at det å være f.eks narkoman er et liv som betyr for mange at de blir kjeppjaget fra mange steder, og de blir ikke behandlet som ” normale” , de er nektet adgang flere steder. Ja jeg vet at mange av disse har gjort dumme ting som gjør at de på en måte fortjener å bli utestengt men likevel, hvor mer medmenneskeligheten hen?

Nå er det jo mange barn som har begynt på skolen og vi vet at for mange er det en lettelse å gå på skolen, få litt fri fra det andre i livet, og som klarer å ha skolen som pusterom, mens andre barn og unge de gruer seg, de takler ikke skolehverdagen, og de blir oftere og oftere utsatt for mobbing. Og man kan jo si at det var mobbing før også, men da var det jo mest til og fra skolen samt på skolen men nå er det jo sånn at de har sosiale media, og de arena områdene.  Jeg vet ikke med deg men jeg er veldig glad for at jeg ikke er barn eller ungdom i dag for da jeg ble utsatt for mobbing så var det til og fra skolen, og jeg gikk for meg selv i friminuttene, jeg trivdes best alene rett og slett.

Men vi vet jo at barn lærer hjemme og vi vet jo også at barn oppfatter ting som vi selv kanskje ikke er klar over at vi snakker om slik at de hører det, og når man ser hvordan enkelte skriver enten i blogger eller på andre sosiale media former  så kan man godt forstå hvorfor og hvordan barn blir mobbere.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Så grunnen til at jeg skriver dette er at jeg ser at det finnes enkelte bloggere som bruker bloggen sin til indirekte mobbing, de bruker sosiale media plattformer til å fremheve seg selv, og tråkke ned andre. Vi vet at man lærer andre på den måten at mobbing er ok, bare man skriver det for tross alt har vi jo ytringsfriheten som dekker det, og man skriver det jo på sine egne plattformer. Jeg skal ikke si at jeg aldri har snakket noe om et annet menneske på mine plattformer men det er måten man gjør det på. Vi vet jo at de som mobber selv har blitt utsatt for mobbing og eller har lært at det er greit fordi det gjør de voksne og alle som ikke er lik alle andre eller følger normene vi har i samfunnet vårt de kan man bare skrive eller snakke ned på, og slenge med leppa.  Men hvordan ville du selv følt deg hvis noen gjorde sånn med deg?

Vi ser at dette er en økende trend, vi ser at mobbing øker i mange samfunn, og det er liksom stadig nye måter å angripe dette på. Nå som man ser at det er nye steder man finner måter å snakke ut og si hva man tenker , hva om vi alle brukte de plattformene vi er på for å skape en bedre verden, la oss vise at mobbing er ut. Tør vi å si i fra og sette foten ned når andre blir mobbet eller blir vi bare med i den gjengen som mobber,?

I dag er det ikke et lystig innlegg, i dag er det et innlegg hvor jeg kjenner på et vell av følelser og en slags sorg. I dag er det en sånn dag, der jeg rett og slett kjenner på mange ulike følelser.   Jeg kjenner at jeg trodde aldri at jeg skulle måtte skrive dette innlegget. Men av og til må man bare innse at det er en sånn dag og slike dager passer aldri, ja hvem vil egentlig ha denne type dager? For meg så er dette den store skrekken eller frykten, for at jeg skal føle  meg helt utladet. Og jeg håper bare at det er en forbigående sak, at kroppen min har satt på bremsene etter  vaksinen, at det er en reaksjon. Og at frykten min er helt ubegrunnet, selv om jeg helt ærlig har mine tvil på det området, men jeg vet ikke noe enda. I går var jeg helt ute å kjøre for å si det sånn og kroppen verker , jeg føler at jeg har løpt maraton med 40 i feber og influensa. Men jeg vil ikke gå tilbake, ikke miste meg selv på veien igjen.

Men så er det som om det knyter seg, jeg kjenner på en slags frykt. Jeg ser på Nala som ligger ved siden av meg her:

Og jeg kan ikke noe for at tankene mine bare vandrer i vei, jeg vekslet mellom smi og tårer. Tenk om dersomattevissomatte, tankene bare kommer. Hva om jeg ikke lengre kan være den som jeg har vært i laaaang tid? Tenk om jeg bare blir en belastning for mine kjære og at alt bare blir feil igjen. Hva da? Hvor mye skal mannen min takle før han ikke orker mer?

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Men samtidig vet jeg at jeg ikke gir opp. Jeg er ikke den typen som gir meg, jeg vet at jeg er sterkere enn jeg tror og jeg ønsker ikke å være den som bare ligger der, på en annen side, hvem vil være det? Ingen av de som er syke av diverse sykdommer som gjør de utmattet eller sengeliggende ønsker å være sånn, være til belastning.

Og jeg kjenner på en følelse av tap. Det er det som er skrekken min, at jeg skal tilbake til den som ikke orker noe og så vet jeg hvor mye jeg går glipp av.  Men jeg vil ikke, jeg orker ikke, jeg mestrer det ikke. Jeg vet at jeg kan vinne over meg selv. Ikke ved å drive meg hardt men hallooooo!!!!!!! jeg har jo rundt årstall snart. Og jeg har så mange planer og drømmer, ønsker og ja så NEI DETTE FINNER JEG MEG IKKE I!!!!!!

Men jeg vet at jeg ikke kan bestemme om jeg skal bli syk eller ikke, jeg kan velge å late som om jeg ikke er i dårlig form, jeg kan prøve å fortrenge det men resultatet av det er ikke det beste så det går ikke. I stedet må jeg bare samle det jeg har av energi og komme meg igjennom dagene.

Jeg får bare ta det som det kommer, det blir vel en bedre dag en eller annen gang. Ha en fin helg folkens

Nede for telling, kommer sterkere tilbake

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Velkommen Onsdagen…. Lurer på hva du har planlagt for oss i dag? Vel nå er jeg godt i gang med dagen, jeg endret vaksinedagen fra i morgen til i dag og derfor kjørte jeg mannen på jobben, og når jeg var tilbake så satte jeg igang med vask av badet før jeg tok med Nala på tur.  Og så var det å komme seg i dusjen før jeg dro av sted, handlet til middagen og så inn til legekontoret.

Jeg kjente litt på stikket, vanligvis så bryr jeg meg ikke men jeg syntes det er blitt så vondt å bli stukket men når jeg vet risikoen så velger jeg å stå det igjennom.

I dag blir det fisk på tallerken, og valget falt på denne her oppskriften:

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

https://www.matprat.no/oppskrifter/tradisjon/plukkfisk/ Jeg har bare spist det 2 eller 3 ganger før og jeg hadde det meste i hus så da var det et greit valg tenkte jeg. Kjenner at jeg er ganske så matlei for tiden og da er det greit å lage noe enkelt og samtidig noe som på en måte er tradisjons mat.

Hva skal dere ha til middagen i dag da?

Kan hende at noen har skrevet om dette før og jeg ikke har fått det med meg.

https://dixierose.blogg.no/ Flere av oss har sikkert lest blogginnleggene hennes, hun skrev om mye men viste frem sine katter  og hun var en av de bloggerne jeg leste innleggene hos. Og hun hadde gode kommentarer. Og det var det jeg plutselig kom på, jeg hadde ikke sett innlegg fra henne eller kommentar fra henne, og jeg visste at hun  var syk, og tenkte mye på henne med jevne mellomrom. Faktisk går tankene mine litt sånn fra plass til plass når jeg sitter med kaffekoppen min.

Jeg satt å kikket over tidligere kommentarer og oppdaget et par av Torill sine kommentarer, og jeg gikk inn på bloggen hennes og siste innlegget var i begynnelsen av Juli i år.

Så i dag fikk jeg se følgene på et sosialt media:

og jeg kjente at jeg ble veldig trist og lei meg. Vi vil ikke lengre få gode innlegg hvor hun viser frem de fantastisk flotte kattene sine, og jeg håper at de som sitter igjen , har gode minner lagret i hjertene sine som gjør at de kan huske henne med gode tanker og følelser.

Jeg kommer til å savne innleggene hennes, og hun gjorde at jeg sa at dersom jeg skal ha katt noen ganger så må det være en Abby katt, for jeg som aldri har lest noe særlig om rasen fikk en økt forståelse og innsikt i en for meg spennende katterase. Nå skal vi ikke ha katt men likevel.

Jeg vet jo at hun kjempet mot sykdom og jeg håpet jo at det skulle bli seier til henne, men livet ville det annerledes. Og man kan jo aldri vite, men man kan håpe.

Jeg sender mine varme tanker til de som er igjen.  Livet gir og livet tar og en hjertevarm og god blogger er vekk.