Har dere noen gang våknet, kjent på at dere skulle gjerne ha sovet litt til, men likevel stått opp og mens dere våkner skikkelig så kjenner dere på en følelse av dere har det bra? At man er heldig?
I morges hadde jeg en sånn følelse, en følelse av at jeg til tross for at jeg hadde sovet dårlig og at jeg var dau i kroppen og av en eller annen grunn har en slags konstant dårlig samvittighets følelse så var det en annen følelse jeg hadde som vant over denne. Og det var en følelse av at jeg rett og slett kjente at dette skal bli en god dag. Man kan jo si det sånn at det var jo ikke noe dårlig at det var riktignok minus 3 ute men ikke regn. Så jeg kledde meg, og tok turen litt oppi hogget her, jeg gikk ca 7 min langs veien resten var grusvei og turområde. Jeg kjenner at det er en følelse av at jeg nesten av vunnet i lotto. For selv om det er viktig med penger så er det ikke alt. Og dette er en fantastisk start på uka, i morgen er det jo til Østlandet mens mannen er hjemme så det blir jo greit å komme seg av gårde også, og når jeg kommer hjem er det full fres mot juleaften. I kjøleskapet står røra til krumkaker og noe jeg aldri har smakt og i hvert fall ikke laget før og det er Kneppe kaker, for de som lurer så er det kaker som omtales i filmen Tante pose. Så jeg kjente at det vil jeg teste ut. Så nå er det å sette i gang en vask så snakkes vi senere.
Hei og god lørdag. Ja da er det nesten slutt på denne uka også og det er nok flere som er godt i gang med juleforberedelser og slikt. Her er det baking i dag også, i går ble det stripekjeks som dessverre ikke ble vellykket, de så rare ut og smakte ikke så godt som i fjor så jeg tenker at jeg får gjøre et nytt forsøk etter at jeg har vært borte. Så ja jeg satser på at det går bedre da. I dag er det litt annet, det er havreflarn, sandkaker og krumkaker som står på tapetet. I morgen er vi jo borte mens noen er hjemme med Nala og det blir veldig hyggelig å besøke K igjen.
Men nok om det. Jeg vil skrive om en ting som på mange måter ligger meg nært på hjertet. Og det betyr mye for meg at jeg tar det opp. Og det er jo sånn at vi går inn i en tid som mange gleder seg til men det er også sånn at det er like mange eller kanskje flere som gruer seg. Vi vet at mange velger å løse problemene sine med rus og det går ut over de rundt de. Barn opplever at voksne som de har som viktige personer rundt seg endrer seg helt, og mange vokser opp med at foreldre ligger å sover ut rusen på stuegulv, i seng, på gulv, ja hvor som helst egentlig og det blir en utrygghet. Og man føler seg alene og forstår ikke hvorfor det er sånn. Og mange opplever rusen fra morgen til kveld i alle juledagene, og de syntes livet er veldig vanskelig. Spesielt når de ser hvordan venner har det.
Samtidig er det jo sånn at det er ikke bare den siden i julen. Vi vet at mange voksne gruer seg til julen fordi de opplever den andre siden, de opplever at barn kommer ruset hjem og ødelegger. Jeg snakket med en av de som selger bladet Asfalt som fortalte meg at han ikke fikk komme hjem i julen fordi han hadde ødelagt den for foreldrene sine en gang og etter det så ja…. og jeg kan klart forstå det.
Vi vet at høytider som jul osv. er en tid som krever mye av mange mennesker, ikke bare i forhold til familie sammensettingen men også økonomisk. VI ser jo at til tross for priskrig i matbutikker så er det likevel sånn at har man en trang økonomi fra før er det enda verre nå. Og man vet at selv om barn forstår kanskje mer enn man tror så er det ikke sånn at man ikke unngår at det kommer ønsker og for mange er det hardt. Derfor vet man at det er en en tid hvor tyveri og svindel øker. Det er ingen tvil om at det er ikke så lett. Og vi vet også at ensomheten er der, den tar ikke pause i julen. Ja jeg vet at jeg har skrevet om dette før, men det er et tema som er utrolig viktig for meg.
Livet er ikke mindre kaotisk i høytider og det er også høytider som er den tiden det oppfattes som tungt. Vi kan jo bare se på min setting. Jeg har jo en mor som ikke er en juleferirings person og for henne er det nok ekstra vanskelig, hun merker at alle rundt henne samles men at siden hun ikke feirer på samme måte som oss så blir det alene tid. Heldigvis har hun noen naboer som er i samme situasjon så det blir litt lettere.
Jeg tenker at det er viktig at man tør å bry seg at man kan vise omsorg på mange måter. Ta vare på hverandre og ikke glem de som man kanskje ikke ser så ofte,
Dette er kanskje et av de rareste innlegg man kan skrive, men jeg tar sjansen, jeg er jo litt rar da så… men uansett, jeg er jo vokst opp med en ja kall det barnetro, jeg var del av et samfunn og jeg var ikke redd for å si at jeg trodde på det jeg leste, og forsto. For meg var det ikke å følge hva noen sa men mer hva jeg selv oppfattet. Klart at det er jo noen som ledet an men det var ikke det som var viktigst for meg, det var mer det at det var et fokus på at noe var større enn meg, at det fantes et eller annet som jeg ikke kunne se men som gav meg en trygghet. Man kan jo si at for mange er religion selve roten til alt elendighet og det er også uforståelig at det skal finnes en gud fordi en gud som er vennlig og god ville aldri tillate at det er så mange mennesker som lider så skal man vri på det så betyr det jo at gud= ondskap. Men det er jo sånn at ingen kan bestemme eller mene at de har rett på å si at de har fasiten. Og at det de mener er det rette er det rette. Men jeg har til tross for at jeg ikke lengre tilhører en menighet, jeg har på en måte forlatt min barnetro eller er det egentlig mer rett å kalle det for en oppveksttro likevel et slags behov for å tro på noe, at det finnes noe som er større enn meg selv, ja større enn menneskene i seg selv. Jeg vet at det nok for mange høres ut som ren galskap at man velger å tro på noe som ikke finnes eller kan bevises fordi man ikke kan se det, Det å tro at det finnes noe, noe der ute er noe som gir meg styrke og jeg er av den oppfatningen at det gir meg også en ny og indre ro, jeg vet at det gir ikke mening for andre men det gir det for meg. Jeg er også av den oppfatning at man skal respektere at mennesker har ulik trosretninger, og at man trenger ikke være verken enig eller forstå det men det har noe med respekt å gjøre, men det er min mening da. Nå er det ikke sånn at jeg løper ned kirkedøra eller noe sånt men jeg kjenner at jeg dras mot noe.
Hvis du får det bedre med deg selv, så får du bare dømme meg da. Hvis du tror at det gjør at din hverdag blir bedre, så er det greit, for jeg vet ikke om du dømmer meg, jeg vet ikke at du hater meg , jeg merker ikke noe av det i det hele, så lenge jeg ikke får høre om det, da blir jeg jo klar over det. Men jeg kan ikke hindre at andre mennesker gjør seg opp en mening om meg, jeg kan ikke hindre de å sette meg som et eksempel på at ” sånn skal man ikke gjøre det” for jeg tror at uansett hva jeg sier eller gjør så kan jeg kanskje ikke endre tankene og meningene dine om meg,, Men jeg kan håpe at du ser forbi det ytre, at du tør å spørre hvem jeg er, eller for å si det på en annen måte” hvem er du egentlig, hva er din historie?” For klart bak et hvert menneske er det en historie, en grunn for at mennesker er som de er.
Jeg har min bakgrunn, min erfaring og mine tanker og jeg skal innrømme at jeg også fort kan dømme andre på veldig tynt grunnlag, men noen ganger er det ikke hold i det jeg tenker og det er mye derfor jeg skriver dette i dag. For jeg har jo vært markør i dag og en av caseoppgavene så la vi ut noen ting for å se om det ville endre deres behandling av meg og det gjorde det faktisk, på grunnlag av det som de trodde var rett medførte det at jeg ikke hadde overlevd hvis det hadde vært reelt. Men igjen man baserte seg på det man ser. Og hvem av oss har ikke tenkt vårt når vi se mennesker med ulike utfordringer , ja la ta for oss 2 eksempler. Rus: Du ser en som du vet har barn handler øl på butikken klokka 0800 om morgenen, du vet ikke men du kan anta at det er til en selv og tenker ditt om det. Eller når overvektige handler på butikken og vogna eller kurven inneholder mye snop og brus og diverse. Jeg tror at det er mange som kan kjenne seg igjen i dette. Jeg er sikker på at det ikke bare er meg som har tenkt mitt.
Og jeg har ikke tall på antall ganger jeg har hørt at det er som forventet når jeg ikke har ungene mine her hos oss. Det er også de som mener at jeg ikke hadde vært her hvis ikke det hadde vært for bestemor.. Ja det er så utrolig lett å baksnakke og ikke tenke over konsekvensen.
Men jeg tenker at det handler også om tilgivelse og tillatelse, tillatelse til å være meg selv men også gjøre feiltrinn, at jeg lærer av det og at jeg tar dag for dag og skritt for skritt.
Jeg sitter her og tenker, tenker over livets mange sider, tenker over at det ofte er tilfeldigheter som fører oss dit vi er i dag,. Og alt som vi møter på veien av gleder og sorger er med på å forme oss til den vi er i dag. Og ofte er det sånn at vi ikke alltid vet hva konsekvensene av det vi opplever er i det lange perspektivet men det er en ting som er sikkert, vi må alle gjøre vårt beste for å lage oss dager som er fine. Det er ikke alltid så mye som skal til, men f.ex å starte dagen med en kopp med kakao, te , kaffe ja hva som helst og tenne et levende lys. At man ser muligheter og ikke bare hindringer på veien. Jeg vet at det er ofte så uendelig lett å snakke men ikke så lett å sette det i handling, Og jeg vet at det er også sånn at mange ganger er det så lett å la seg knekke av de tingene vi ikke kan rå over. Vi kan ikke alltid styre dette med økonomi, og vi vet at mange sliter med å bekymre seg for hvordan de skal få mat på bordet de neste dagene. Eller at man ikke vet hvordan man skal få penger til å dekke de daglige utgiftene. VI vet at de er mange som pga dette og de forventninger som settes til oss får en følelse av at man ikke klarer å leve videre. VI vet at selvmordstallene øker i denne perioden vi går inn i, og det er også mange som ikke lykkes i å ta sitt eget liv og som heller ikke plukkes opp av systemet eller at de opplever at de ikke heller her tas på alvor. Jeg tenker at det er ikke sånn at vi kan hjelpe alle men alle kan hjelpe noen. Jeg skal være ærlig å si at jeg vet selv hvordan det er å oppleve livet på den negative siden. Og jeg skal også si at jeg er en av de som har forsøkt å ta livet av meg. Men jeg er enormt glad for at jeg ikke lykkes, selv om jeg nok kan tenke meg at noen mener at det er bedre at jeg ikke hadde vært her i livet lengre. Men selv om jeg klarte meg og at jeg har innsett at det er bedre å jobbe med meg selv enn å gi opp, så betyr ikke dette at jeg ikke kan ha tunge dager.
Men jeg vet også at det er ofte lett å havne på den tynne linjen og spesielt når det skjer ting som rammer de rundt en eller en selv. Og selv om dette med ungene mine er 100% min egen skyld, så betyr ikke det at jeg ikke klarer å se lyset fremfor meg. Jeg skal gjøre det beste ut av det som måtte komme og selv om jeg savner ungene og vet at dagene som ligger foran oss kan gi meg vonde øyeblikk så må jeg bare se de små tingene. De små gleder i de tingene som måtte komme.
Så i morgen er det en ny dag med nye muligheter og jeg skal nyte det. Ta vare på dere selv og stå på,
God morgen. Klokka er enda tidlig og utenfor vinduene uler vinden og det er enda mørkt. Jeg kunne sagt at jeg sitter her og slapper av med en kopp med te, men det er løgn, haha, jeg har nemlig Pepsi max i koppen. Jepp , vel ingen andre enn Nala ser det så jeg hadde ikke trengt å avsløre det. Men uansett, jeg våknet av meg selv i morges, mannen skulle komme å hente meg litt senere i dag da jeg skal være markør men siden jeg var våken så endte det bare med at jeg svippet han bort og så henter jeg han etter jobb. Håper dere har sovet godt og at dere er klar for en ny dag. Noen av dere er jo så heldige at dere har snø mens andre har som oss ikke en snøflekk rett og slett.
Brrr. jeg kjenner at jeg gruer meg litt til markør i dag fordi det er så kaldt, selv om jeg har ull både innerst og ytterst så er det kaldt likevel….. jaja jeg har jo valgt det selv rett og slett, Så jeg får bare bite tenna sammen og håpe på det beste rett og slett, Få i meg litt varm drikke i mellom slagene, og ja jeg endre med å fikse meg en tekopp nå, byttet ut pepsi max med te…. det er nok ikke det dummeste kan man si. Jeg må snart ut i vinden da Nala må få kommet seg på do, selv om det ikke er veldig fristene, hun har faktisk ikke stått opp enda. Men uansett ut må hun siden hun skal være så mange timer alene. Ja jeg sier det rett ut jeg har litt dårlig samvittighet men på en annen side, hun har meg stort sett alltid hjemme, så ja det er sånn det er rett og slett. Noen ganger må man , så får det heller bli mye kos senere. Så mens mannen er på jobb, Nala er hjemme så skal jeg og flere andre med meg ha en date med denne karen her så det blir bra, det er alltid veldig kos å jobbe med den gjengen.
Her sitter jeg og leter og leter, hvor i alle dager er Roger aka Bunny blitt av? Jeg ser han ikke noe sted, og tenker at ja kanskje han har gjort som andre bloggere, bedt om at ikke navnet hans skal være å finne. Jeg vet jo at han skriver innlegg, men hvorfor er han ikke på listen? Jeg vet ikke hva som har skjedd da jeg i lengre periode ikke har vært her inne, og jeg har sikkert ikke fått med meg hva som har skjedd.
Jeg liker Bunny sine innlegg, ganske enkelt fordi han snakker rett fra levra, han tør å si det mange tenker men ikke sier, han har en side ved seg som bare gjør at man blir glad og han viser frem sider av byen han bor i som man kanskje ikke visste eksisterte engang og som gjør at man har lyst å besøke. Så jeg vet ikke hvor han er blitt av eller om hva som gjør at han ikke syntes på topplistene. Noen som kan hjelpe meg med et svar?
God formiddag. Vi skriver 3 desember og jeg kjenner at jeg nyter livet rett og slett. Og jeg skriver paradis i overskriften, det er ikke fordi jeg er i et varmt land eller noe sånt men for meg så er det fordi jeg anser denne plassen vi bor som et slags paradis. ja det er kaldt, og ja det er et eldre hus og ikke sånn ekstremt luksus, og det er en del små ting man kan plukke på men jeg tenker at hvis dette huset hadde kunne prate så hadde det fortalt en masse historier for tross alt huset er nesten 100 år gammelt. Og når man ser hvordan Nala har funnet seg til ro, jeg kjenner at det er en annen følelse hver eneste dag så ja da er dette mitt paradis.
Og ja jeg mangler bare snø for at det skal bli perfekt rett og slett. Men men kanskje man ikke kan få i bøtte og spann.
I dag er det ikke noen store planer rett og slett, lurer litt på om jeg skal begynne å lage noe julebakst, men jeg vet ikke enda, litt redd for at det blir spist opp av undertegnede. Men jeg skal ha med krumkaker og stripe kjeks til mamma så jeg må begynne, men det blir nok ikke å steke før på mandag eller tidligst søndag, kommer litt an på hvilken dag jeg reiser med pikkpakket til ungene mine. Men uansett jeg har lovet mamma på ta med litt bakst, hun baker jo noe og jeg baker noe så bytter vi. Det er det som er planen.
Og ja jeg skriver mamma, det er jo sånn at jeg tidligere har skrevet ( finner det bare ikke igjen nå) at jeg har valgt å ta avstand og klart at jeg har ikke endret meg der men så skjer livet, man innser at det er for kort til å ikke ta vare på hverandre, og når man får høre av andre at ens mor ikke har det bra så må man ta tak. Og jeg er ikke der hver mnd., jeg snakker ikke med henne hver dag og jeg sier egentlig ikke så mye, men jeg passer på at hun har det okay, at hun har det hun trenger og at det er en noenlunde bra hverdag for henne. Det er jo sånn at jeg er jo ikke eneste barnet og jeg er den som bor lengst unna men det er jo ikke en hemmelighet at familie dynamikken vår er litt rart skrudd sammen så ja, men det er som det er rett og slett. Jeg skal begynne å gjøre noe hjemme så får vi se. Ta vare på hverandre og nyt dagen
Hei, og velkommen 2 desember kvelden. Ute er det en stormfull aften, med skikkelig høststorm som durer langs husveggene her, men det er så hyggelig. I går begynte jeg på et innlegg der jeg var enormt negativ og skrev at jeg hadde satt for stort mål og at det dessverre ikke gikk å få vekk alt ” rotet” men vet dere, mens jeg satt der og kikket på de 3 eskene som sto der så tenkte jeg at ” nei det går ikke, jeg kan ikke gi meg så nær mål” så jeg sa til mannen min at det er kun en eneste mulighet, for jeg kommer ikke til å få ro i kroppen før det er vekk, så jeg satte på litt ryddemusikk og satte i gang. Det var en løsning som jeg eller vi da endte på og det var å få opp julepynten selv om det er ikke så tidlig jeg pleier å ville ha den opp, men det er jo ikke så tidlig. Det hadde nok vært hakket verre hvis vi hadde vært september / oktober tiden. Men vi ble kvitt eskene, og pynten er oppe. Det eneste som enda i eskene er juletrepynten, vi skal edelgran men det er ikke enda at den kommer opp.
Denne lykten fant jeg på en gjenbruks butikk i fjor og den sto så ensomt så derfor bare tok jeg den med. Og jeg bare er så glad i den. Men over til noe annet. På fredagen var det vel så var dette stua vår, jeg kjente bare at jeg ikke orket mer å satte da dette målet for meg selv.
Og etter litt rydding hele lørdagen og søndagen så ble dette resultatet. Det er mer eller mindre i mål, og jeg kjenner at det var stans i dag på energien min, det er nok nå. Nå er det jo ikke noe på tapetet i morgen, men markør oppdrag onsdag og torsdag og så er det avgårde med tingene til mine barn. Men det blir tidlig kveld i kveld kan vi si. Snakkes
