Hvis du får det bedre med deg selv, så får du bare dømme meg da. Hvis du tror at det gjør at din hverdag blir bedre, så er det greit, for jeg vet ikke om du dømmer meg, jeg vet ikke at du hater meg , jeg merker ikke noe av det i det hele, så lenge jeg ikke får høre om det, da blir jeg jo klar over det. Men jeg kan ikke hindre at andre mennesker gjør seg opp en mening om meg, jeg kan ikke hindre de å sette meg som et eksempel på at ” sånn skal man ikke gjøre det” for jeg tror at uansett hva jeg sier eller gjør så kan jeg kanskje ikke endre tankene og meningene dine om meg,, Men jeg kan håpe at du ser forbi det ytre, at du tør å spørre hvem jeg er, eller for å si det på en annen måte” hvem er du egentlig, hva er din historie?” For klart bak et hvert menneske er det en historie, en grunn for at mennesker er som de er.
Og jeg har ikke tall på antall ganger jeg har hørt at det er som forventet når jeg ikke har ungene mine her hos oss. Det er også de som mener at jeg ikke hadde vært her hvis ikke det hadde vært for bestemor.. Ja det er så utrolig lett å baksnakke og ikke tenke over konsekvensen.
Men jeg tenker at det handler også om tilgivelse og tillatelse, tillatelse til å være meg selv men også gjøre feiltrinn, at jeg lærer av det og at jeg tar dag for dag og skritt for skritt.