Dette er kanskje et av de rareste innlegg man kan skrive, men jeg tar sjansen, jeg er jo litt rar da så… men uansett, jeg er jo vokst opp med en ja kall det barnetro, jeg var del av et samfunn og jeg var ikke redd for å si at jeg trodde på det jeg leste, og forsto. For meg var det ikke å følge hva noen sa men mer hva jeg selv oppfattet. Klart at det er jo noen som ledet an men det var ikke det som var viktigst for meg, det var mer det at det var et fokus på at noe var større enn meg, at det fantes et eller annet som jeg ikke kunne se men som gav meg en trygghet. Man kan jo si at for mange er religion selve roten til alt elendighet og det er også uforståelig at det skal finnes en gud fordi en gud som er vennlig og god ville aldri tillate at det er så mange mennesker som lider så skal man vri på det så betyr det jo at gud= ondskap. Men det er jo sånn at ingen kan bestemme eller mene at de har rett på å si at de har fasiten. Og at det de mener er det rette er det rette. Men jeg har til tross for at jeg ikke lengre tilhører en menighet, jeg har på en måte forlatt min barnetro eller er det egentlig mer rett å kalle det for en oppveksttro likevel et slags behov for å tro på noe, at det finnes noe som er større enn meg selv, ja større enn menneskene i seg selv. Jeg vet at det nok for mange høres ut som ren galskap at man velger å tro på noe som ikke finnes eller kan bevises fordi man ikke kan se det, Det å tro at det finnes noe, noe der ute er noe som gir meg styrke og jeg er av den oppfatningen at det gir meg også en ny og indre ro, jeg vet at det gir ikke mening for andre men det gir det for meg. Jeg er også av den oppfatning at man skal respektere at mennesker har ulik trosretninger, og at man trenger ikke være verken enig eller forstå det men det har noe med respekt å gjøre, men det er min mening da. Nå er det ikke sånn at jeg løper ned kirkedøra eller noe sånt men jeg kjenner at jeg dras mot noe.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå