Vi har aldri satt opp årets juletre så tidlig. Men det er noe med at det er så mørkt og trist ute og jeg kjenner at jeg slettes ikke hadde julestemning så jeg tenkte at kanskje hvis treet kom opp. Har jeg fått stemning av jul i kroppen? Nei ikke et spøtt, men det går bra. Jeg skal være ærlig å si at jeg på mange måter påvirkes av været og for første gangen siden jeg flyttet til Jæren så kjenner jeg at tårene sitter løsere enn vanlig, jeg er mer trist og jeg kjenner at det er bare dritt men samtidig er det sånn det er, og jeg skal ikke sette noen diagnose på meg selv , men jeg kjenner lusa på gangen for å si det sånn. Så ja jeg er vel rett og slett litt deppa. Jepp der sa jeg det. Men jeg kommer ikke til å la det knekke meg, jeg gir ikke opp. Så selv om det er grått og trist og vi kun har hatt 2 eller 3 dager med opphold så langt i desember så får det bare være. I dag skal vi ha de første middags gjestene etter at vi flyttet inn her. Det blir veldig koselig. Og det er godt å ha noen som kommer som jeg vet alltid gir meg så mye å smile av.
Men nok om det, det var jo årets juletre som jeg hadde bestemt meg å vie et innlegg til. VI har alltid satt gått sammen i jakten på årets juletre, men vi valgte plast for noen år siden , vel det ble med det ene året. Så tradisjonen tro så dro min kjære og jeg bort for å finne det treet som skulle stå i stua vår. Denne gangen kunne vi ikke velge sånn mega stort Donald Duck tre, men en anelse slankere utgave. Og det var ikke lett. Vi lette litt før vi fant det men når vi fant det så er det nok, hvis jeg skal være 100% ærlig et tre ikke så mange hadde valgt. Det er litt sært liksom men likevel så ble det nettopp det, jeg følte for at det var det rette Men jeg vet ikke om jeg er så enig i det nå men jeg kjenner at jeg etter i går er litt for kritisk mot det meste i dag. Men jeg nekter å gå ut å kjøpe nytt tre og derfor skal jeg svelge unna de tankene mine og egentlig bare riste de av meg rett og slett. Så jeg skal nok smile av treet til slutt tenker jeg. Det er vel rett og slett bare en vane. Hva med dere? Går dere for naturens tre eller fabrikk tre?
Natten er enda ung og den nye dagen er enda ung, når jeg begynner å skrive dette er vi inne i den første timen av denne dagen. Ute uler vinden og regnet banker på ruta. Det er jo desember og noen steder er det snø mens her på Jæren er det ikke det, det kommer ferdig måkt som noen vil si.
Det er nesten helt stille her hjemme, kun en svak lyd fra tv og jeg kjenner at det er ganske så deilig. Og jeg kjenner også at tankene mine farer fra den ene til den andre siden. Enkelt sagt, det er ikke noen retning, men jeg vet at det er bare sånn det er, og på mange måter er det greit å kunne ha det sånn, jeg får brukt tiden til å reflektere over det som er.
Nå er det bare 2 dager igjen til julaften og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg blir spurt om ungene mine skal være her og hvis jeg sier nei, så er det som om jeg hadde drept de.
Klart at jeg skulle ønske at det var sånn, men de har jo også en far, og selv om de ikke hadde kommet hit selv om de ikke skulle vært her, så er det sånn at de har jo sine tidligere fosterhjem som betyr mye for dem. Og på mange måter er det jo sånn at jeg er glad for at de har så bra bånd til de hjemmene, for det er jo en stor del av livet deres.
Jeg kjenner at det er sårt å ikke ha den kontakten jeg hadde med dem, men det som jeg er evig takknemlig for at det er gode hjem. Og at de har tatt så godt vare på barna mine, at de ikke har sett på de som en slags inntekt, men at de faktisk har inkludert de som en del av familien, og jeg vet at det er ganske så unikt, i hvert fall hvis man skal tro alle de historier man leser og hører om. Men ingen kan se den sorgen jeg bærer inni meg, de følelsene jeg jobber med eller mot når det kommer til dager som nå. Jeg vet at mamma også kjenner på en slags ensomhet, og det er jo sånn at mange ganger skulle man ønske at ting var annerledes. Det er jo mange av hennes venner som reiser til varmere land og mamma sier at hun skulle også ønske at hun kunne reise vekk og få seg en ferie, og det er der det ofte blir en slags diskusjon fordi vi har litt ulik mening om hva som er grunnen til at det ikke blir sånn. Jeg vet at det også handler om at hun sier at hun blir gående alene og sannheten er nok også det at det er noen som mener at de ikke vil ha henne med pga de er redd for at hun skal bli for beruset men samtidig bør man jo ikke anta en slik ting uten å egentlig ha grunnlaget for det, det grunnlaget eller erfaringen jeg har er ikke sikkert at de egentlig har men at de bare mener at det er bare sånn det blir. Jeg skulle ønske at jeg kunne tatt henne med men vi er nok litt ulike i hva vi vil. Så vi får se hva son venter i 2025.
Men over til noe annet. Jeg sitter og kikker meg rundt og jeg kjenner på en slags trygghet og ro i kroppen. Jeg kjenner at det er deilig å ha falt til ro, at det er ikke sånn at jeg skulle ønske meg noe annet. Det er her jeg føler meg hjemme, og vi kjenner på det begge 2. og det er jo ekstra deilig at det er noe alle her hjemme føler selv om noen kanskje mener at de har rett til å komme med sine meninger. Jeg vet at det er ofte sagt i beste mening, men. Jeg har bestemt meg for å leve etter det at hvis man ikke har noe pent å si, så sier man ikke noe. Og klart, vi har fortsatt litt å finne ut hva vi skal ha framme og hva skal vekk. Men la meg eller oss finne ut av det selv. Vi er alle ulike mennesker og har ulike meninger om hvordan vi ønsker å ha det rundt oss.
Jeg har ikke de store planene i dag (siden vi har passert midnatt), vi får middags gjester, da vi skal passe valpen til venner av oss fra nå og til den 26.12. Så vi inviterte på kaffe og kaker, men det ble middag i tillegg, på menyen står det ovnsbakt ørret.. Men nå bør jeg legge meg, mannen og sønn får bare sitte å se på hva enn de ser på.
God formiddag. Ja da var det jammen blitt lørdagen og det er bare 3 dager igjen til dagen.
Ja hva har vi på tapetet i dag da mon tro? Jeg vet ikke om det blir de helt store tingene men det er litt små rydding, og så har jeg startet vasking. Har vasket noe, men tok en pause, jeg har ikke så hast. Mannen som egentlig har ferie, vel han er som vanlig på jobb. Så ja hva skal jeg si, jeg tror ikke jeg skal si så mye der, annet enn at han må rydde opp etter andre sitt rot på jobben, men men det går det også. Men jeg skal ikke dvele så mye med det, jeg tror jeg bare lar det ligge for å si det sånn.
Men jeg kan klare meg selv jeg hehe. I natt var jeg ikke i seng før 0200, tiden bare løp fra meg, jeg ble sittende å se på en eller annen film, og så før jeg fikk sukk for meg var klokka 0130. Så ja da var det bare å komme seg i seng, klart at jeg kunne ha døgnet men jeg er litt for gammel til det føler jeg. I dag er det litt sånn små ting som skal fikses, og så skal vi ut å handle, jeg har bestemt meg for at vi ikke skal ut å handle i de siste dagene for da er det jo alltid så mye folk som skal handle i siste liten.
Men over til overskriften. Jeg vet ikke med dere men vi har valgt å ha gave fritt. Vi har tatt det valget sammen med bonusbarna, mine unger er jo noe for seg selv, og jeg skal ikke ta for meg det nå. Men la oss gå noen skritt tilbake her igjen. For mange vil det kanskje virke kjipt eller kjedelig men jeg skal innrømme at det er det ikke. Og ja det handler ikke om at vi ikke har råd, men det handler om at vi rett og slett har valgt det i år. Jeg har kun kjøpt inn gaver til de som vi fikk Nala fra men det er bare små ting. Jeg er veldig glad for at også ungene støttet dette, som han ene sa” Jeg syntes gavene bare er mas, finne rett gave osv…. og når man vet at de man gir til har alt( som vi har) så er det ikke lett. Jeg vet at moren til K og M har valgt å gi gave men vi har altså ikke det. Nå skal det sies at vi holder alt av mat og snop i jula og lager gode frokoster, så jeg kjenner at jeg ikke har dårlig samvittighet akkurat der. Mamma har fått en blomst men hun feirer heller ikke jul så ja… det var bare for å gi henne noe, og det satte hun pris på. Når det gjelder søsken av mannen min så har vi valgt sammen alle sammen at vi rett og slett bruker de pengene på å treffes i stedet for, og det er mye koseligere syntes vi.
Men jeg dømmer ikke andre for at de velger andre løsninger, og vi har alle ulike ting og perferanser hvordan vi ønsker det i høytider og jeg tenker at ingen skal dømmes for de valg de tar. Men vi har tatt dette valget i år så får vi se. Ingen gaver under treet, annet enn den fra moren til K. Hva med dere? Har dere så mye at dere ikke får plass, eller hvilke valg har dere tatt?
Jeg har vært i gang i en god stund nå, i morges var det en frøken på 4 bein som ikke ville ut sånn med en gang men jeg fikk nå med meg bikkja.
I dag hadde jeg bestemt meg , jeg skal bevege meg mer og komme meg ut på tur litt lengre enn akkurat jordene rundt her. Og siden det var fantastisk vær, så lenge det varte så jeg kjente at i dag er det på tide å komme seg ut å bevege seg mer i terrenget. Vi bor jo ikke så langt unna turområdet så derfor tenkte jeg at det å gå langs stier er en ting men det beste er rett og slett å gå i terrenget. Så jeg iverksatte tiltak, for å si det sånn. Og i vei bar det. Jeg valgte å ikke gå helt frem til målet pga at jeg oppdaget at det var tegn til glatt enkelte steder og så var jeg nesten tom for strøm på mobilen og siden ryggen min ikke er den beste så er det greit å ikke gå sånn at jeg kunne risikere at det låste seg. Det er noe eget med å gå her, og det er noe som gir meg en indre ro, og styrken psyken min. Og jeg får på en måte renset alle de vonde tankene og følelsene mine ut av hode og kropp. Og det trengs om dagen kan man si. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det på en måte som gjør at man kan forstå. Men det er også sånne turer som gjør at jeg finner frem en indre styrke i meg og som vil hjelpe meg fremover. Heldigvis blir denne julen hva vi kan kalle Low-key, så ja. Men uansett så vil savnet være der og tankene gå mange andre veier. Da er det greit at jeg har fått renset topplokket før eller hva?
Dette er ikke det beste innlegget mitt, dette er et innlegg som tas fra dypet av tankene og følelsene mine, dette er et innlegg som jeg har jobbet med en stund men ikke fått ned på ark, og selv om det er noen uker siden jeg begynte å jobbe med dette mentalt så har jeg bare endret dagene, for da jeg begynte å jobbe med dette var det enda ikke lengre enn de siste dagene i November. Og tiden har gått, jeg har hatt det liggende i kladden min men tok det av en eller annen grunn ikke frem før i dag. Det er et innlegg som drar frem mange tanker og følelser og jeg kjenner at jeg på mange måter kanskje kommer til å angre men det får så bare være og jeg har jo skrevet om noen av disse tingene før, fordi det er så mye som henger sammen men på mange måter er det ikke det samme, det er sånn at jeg prøver å skrive det på en annen måte, ha en annen vinkling på dette.. Og nei jeg tror ikke at min historie er unik eller spesiell, men det er likevel en del av den jeg er i dag og de tankene jeg har rundt dette med jul- man må ikke glemme at jeg ikke feiret jul før jeg var voksen.
I dag er det 5 dager igjen til julaften og det er nok mange som begynner å kjenne på en spenning i kroppen og for noen er det en spenning om hva de får i gave(r) mens andre kjenner på en slags sorg, fordi de ikke er så glad for denne tiden. De lever i en slags sorg fordi de ikke kan gi de som de har rundt seg det som de trenger og ønsker seg. Og vi vet at mange rett og slett ikke har råd til å ha noe spesielt av mat, de har knapt til mat i hverdagen, og selv om det er priskrig så er det likevel ikke så lett, og for mange er det en sorg at de vet at de må se skuffelsen i barnas øyne. Selv om barn forstår så er det likevel tungt. Men for noen er dette også en tid der man går med en knute i magen, en knute man vet kan briste når som helst og at man bare ønsker seg tilbake til hverdagen og at man også håper at ingen spør hvordan julen var, eller hva man fikk i gave.
Jeg vokste opp med å ikke feire julen, men vi hadde noen uker før en tur i butikken der vi som barn fikk velge en gave og vi fikk også en ” hemmelig ” gave som mamma eller bestemor hadde kjøpt og vi hadde godis og god mat. Men det var de gode dagene.
Men når jeg ble eldre og innså at vi ikke var en ” vanlig ” familie så slo også minner inn, minner om de mange turene med hunden i snøen mens jeg kastet forsiktige blikk inn i vinduer som var julepyntet og familie var samlet, men jeg stoppet aldri opp og stirret inn, men jeg kjente der og da at vi ikke hadde det sånn. Klart at jeg som barn ikke visste at det kanskje var noe som var likt som jeg hadde det, men man vet ikke alltid hva som skjer bak stengte dører. Men noen spurte meg om hvorfor jeg aldri sa noe til noen, men svaret er at jeg vet ikke. Jeg tenkte vel at det var sånn det var , eller at jeg fortjente å ha det som jeg hadde eller at jeg var redd for å miste det jeg kjente og man vet jo at barn er lojale mot foreldrene sine.
For meg var det sånn at dette var ikke bare noe som foregikk når jeg var barn, jeg husker at jeg mange ganger kom hjem og det lå en døddrukken person på gulvet hjemme, eller at det var tydelig rus men jeg klarte ikke si i fra. Og jeg innser at jeg i etterkant nok burde ha satt beinet ned rett og slett. Jeg husker at vi hadde invitert en venn av meg på besøk og vi hadde kjøpt inn sånne store flasker med øl, og når mamma skulle servere så kom det bare vann ut, da hadde mannen til mamma bare byttet ut innholdet uten å si noe om det og det var så flaut. Men han tok det med et smil og drakk Pepsi max, og dette var ikke siste gangen og det ble sånn at han nok egentlig bare hadde flaks at det var kreften som drepte han og ikke alkoholmisbruket. Og noen ganger kjenner jeg på en frykt, en frykt at mamma skal havne på samme veien for det er tider nå som er tunge for han. Hun sitter jo alene fordi hun ikke vil være her og klart at jeg kunne dratt dit men jeg vet at det ikke hadde gått bra, jeg vet at det er noe som er lik et togkrasj,
Og jeg vet jo at det er et mønster, jeg vet at for mange er det jo sånn at de opplever at de som sliter med rus er lettere å ha med å gjøre når de får hjelp til rusen sin ved at man enten kjøper det til de eller gir de penger. Tror at det er et ord for det, med avhengighet eller noe sånt.
Men jeg tenker at det er ikke sånn at jeg i dag bærer nag fordi jeg har opplevd det jeg har opplevd, jeg vet at det er ikke sånn at det jeg opplevde ble gjort med viten og vilje, jeg vet at det var bare sånn det var, jeg vet at det er en sykdom og at det hjelper på en slags indre smerte. Jeg vet at avhengighet kommer i mange former og grunnen for at mange velger å ruse seg er fordi de ønsker å døyve eller håndtere en sorg. Og man vet jo at det er mange måter å håndtere dette med slike ting på.
I år blir jo julen ganske annerledes. Vi har for det første kun en sønn hjemme og vi blir ikke så mange denne gangen. Og jeg vet at jeg kommer til å savne mine egne gutter, selv om jeg vet at det er viktig for de at de får en okay jul sammen med faren sin som er på besøk fra sitt nye land men sannheten er at de hadde uansett ikke vært her, og jeg kjenner det litt, for meg er det sånn at det blir en ekstra sorg denne gangen. Det heter at tiden leger alle sår og kanskje er det sant og hva er tid, hvor lang tid er det snakk om, hvilket perspektiv snakker vi om og vil det noen gang bli bra? Jeg tenker at jeg er nå blitt 50 år og på mange måter er det ikke så mange år siden jeg innså at de julene som var når jeg vokste opp er bare sånn det var, greit nok at vi ikke feiret jul, men likevel så hadde vi jo noen “tradisjoner” og jeg vet at bestemor prøvde så godt hun kunne men hun kunne ikke skjerme meg på den måten, hun prøvde nok men ble ikke lyttet til, jeg skulle ønske at noen andre ikke bare hadde sett forbi det som alle andre visste men ingen gjorde noe. Og jeg vet ikke om jeg rett og slett bærer nag til alle andre. Selv om jeg nok hadde benektet alt sammen, og jeg vet i dag at det er sånn barn gjør, selv om de vet at det er feil det de opplever så er det sånn at det er foreldrene deres, eller annen familie.
I dag vet jeg at ingen barn skal oppleve sånne ting, jeg snakker ikke om dette med å ikke feire jul fordi vi vet jo at mange ikke gjør det men jeg snakker om dette med å vokse opp med rus i hjemmet eller overgrep eller omsorgssvikt på en eller annen måte. Jeg kjenner at jeg vet at det er mange som opplever grusomme ting mens det utad ser helt annerledes ut hvis man står utenfor og ser inn. Men la oss vise at vi bryr oss om andre, la oss ha øyne åpne og være der hvis noen trenger det.
Håper dere har fått en ok og grei start på morgenen i dag. Det er jo nok stress i disse dager på mange måter og derfor er det viktig at man tar seg tid til å faktisk nyte det man kan og sakke av noen ganger. Ja man kan si at tiden løper fra en men likevel, det er viktig å puste med magen.
Jeg kjørte mannen min på jobben i dag eller han kjørte seg selv men jeg tok bilen med hjem igjen, og har faktisk vært ganske så effektiv på morgenen. Jeg gikk egentlig å la meg når jeg kom hjem men så ble det bare liggene der å vri meg så da sto jeg like gjerne opp igjen. Så jeg vasket badet( jepp du leste rett) og så var det å sette seg ned med en kopp med latte.
Jeg benyttet tiden før jeg satte meg ned med bloggen på morgen i dag til å planlegge hva jeg skal gjøre resten av dagen. Egentlig kunne jeg tenkt meg å gyve løs på gulvet med støvsugeren men så er jo K kommet hjem fra Grimstad så han behøver liksom ikke bli vekket av støvsugeren klokka 0630 så jeg tenker at jeg venter en times tid før jeg støvsuger. Så da satte jeg meg ned med dagens blogginnlegg. Kan hende dette blir bare dette i dag og kanskje blir det flere, vi får se.
Viktig å ta ting med ro vet man, en god start på dagen. Puste med magen og senke skuldrene. Ja jeg vet at det er vanskelig av og til men likevel er det viktig, for det er ikke bare bare med stress og full fart rett og slett. Ja det er 6 dager igjen til julaften og jeg tenker at man trenger ikke vaske inni skaper, og slike ting hvis det bare er stress som er følgene av det. Og jeg tenker at jeg skal prøve å følge dette selv, det er rart det der, hvor lett det er å si det men ikke følge det selv, mao ikke samsvar mellom liv og lære eller noe sånt:-)
Jeg skal i hvert fall prøve å finne julestemningen, til tross for regn og vind ute så skal vi ut å finne, ikke skjegget men juletre, jeg sa at jeg har lyst å få det i hus snart, vi vil ikke ha kunstig men saken er jo den at det er ikke så lett å finne den str vi kan ha, men jeg tror jeg har funnet et, så skal hente det i dag. Ellers er det ut på tur med Nala men håper på bedre vær og jeg har gitt opp håpet om hvit jul. Så man må bare ta de lysglimtene man kan. Så folkens lag deg en god dag. Ta deg tid til å puste og senke skuldrene.
Her har jeg vært våken siden i går egentlig, og jeg kjenner at jeg er veldig glad for at det ikke står noen store ting på planen i dag. Jeg skal bake men sånn utenom det, og den evinnelige klesvasken ( skulle tro vi var 30 i familien) så er det ikke så mye som skal gjøres.
Mannen min fikk bilen vår opp å gå / rulle i går så vi må levere leiebilen i ettermiddag men sånn utenom det… ja det ble visst litt mer enn bare noe.
Men i natt var det ikke sjans å sove og tankene hopper jo fra den ene til den andre tankeboblen, og jeg lurte på å stå opp men så bestemte jeg meg for å heller ligge å fundere og tenke og resonere meg frem til en løsning. Og jeg fant ut at det er en del ting jeg trenger å endre i forhold til mitt eget tankemønster. Og klart at jeg kan fortsette i det sporet jeg er i men det er ikke det beste sporet, det er som om jeg rett og slett bare kjører i feil retning. Og det er det jeg vil endre, klart at det handler om omkjøring og jeg tenker at det handler om at jeg ikke vil eller tør å kjenne på følelsene og at jeg av en eller annen grunn føler meg tryggest i en stor kropp. Men at jeg føler meg mislykket og at jeg føler meg best i en slankere kropp, at jeg føler meg bedre da, men at det er trygt i den store kroppen. Og at det er derfor jeg rett og slett velger det trygge fremfor det å føle meg mer vel. Og det er heller ingen tvil om at mer tyngde så betyr det mer smerte i kroppen, og ryggen merker det godt.
Så jeg har kommet frem til at jeg står ved et slags veiskille eller veivalg , hvis man kan bruke det ordet. Jeg har et valg og det er om jeg skal fortsette i den retningen jeg er på vei nå, mot det trygge og gode, det jeg kjenner og det kroppen/ mentale kjenner til eller at jeg tar meg selv i nakken og i stedet for å sette meg ned å ikke gjøre noe med det så handler det om å ta tak. Livet er ikke alltid som man ønsker det. Og jeg vet jo at det ligger ting under overflaten som jeg må fikse. Så ja jeg kan ikke holde sammen kursen som jeg har startet på. Så i stedet for å vente til 1 januar så tar jeg tak nå, jeg må vri om om komme igang.
Så ja ta vare på deg selv og nyt denne dagen. Jeg skal gjøre mitt for at jeg skal mestre hverdagen min.
Velkommen til den 3 søndagen i advent. Ja velkommen til denne regntunge og våte dagen. Jeg kjenner at jeg virkelig må lete dypt inni meg for å finne juleglede. Jeg begynte på dette innlegget i morges men nå er klokka snart 1200 og jeg prøver å finne de rette ordene.
Jeg kjenner at det er tungt i dag, på mange måter egentlig. Det er tungt å bevege seg, kroppen hyler av smerte og jeg er dautrøtt og rett og slett. Og jeg er veldig tankefull. I dag er det ikke en god dag. Men….. nå har det blitt nok rett og slett, jeg skal ikke bruke denne dagen til å sutre og fortvile over det jeg ikke får til eller ikke kan rå over. Jeg tenker at det finnes så utrolig mange ting man kan og bør glede seg over. Og jeg tenker også at det er så uendelig mange som er verre stilt enn meg. Og jeg lever tross alt , jeg har hus å bo i, tak som er tett, vann i springen som ikke gjør meg syk, og jeg har mat i skaper. Og jeg har mange muligheter. Og hva gir meg retten til å klage og sutre når man tenker på hvordan situasjonen er for mange mange andre? Ikke misforstå for ja jeg har lov å si hva jeg tenker, det er ikke sånn at andre sin livssituasjon skal sette hinder for at andre skal komme med sine tanker men jeg kjenner at mine problemer og tanker er så lite i forhold til andre.
I går var jeg så heldig at jeg fikk være markør på brannvesenet sitt kurs for brannmedic, og jeg må si at det var spennende. Her på bildet ser du meg og en av de andre markørene, jeg valgte å legge ut dette bildet fordi man ikke ser hvem det er, og da er det lettere føler jeg ( jeg er til venstre på bildet).
Jeg kjenner at det er sånne ting som gir meg små gleder. Og jeg kjenner at jeg må være flinkere å tenke på dette når det røyner på. Og ja jeg skal være ærlig å si at jeg kjenner på et lite snev av liten vinter/jul nedtur, Men jeg skal ikke la meg knekke av det. Og jeg er sikker på at jeg kan håndtere det som alle andre tingene jeg takler , eller kanskje jeg bare tror at jeg takler det, Jeg vet ikke men jeg tar et skritt av gangen. Uansett ta vare på dere selv i det som dere står i og nyt livet
Jeg skulle ha gjort så mye men det er ikke sjans i havet. Jeg skulle vært markør i dag men det var ikke sjans i havet det heller. Kroppen min har satt inn alle bremsene som den har og jeg føler at jeg har vært på tur i måned eller årevis men jeg har jo ikke det. Men enten jeg vil eller ikke må jeg bare innse at jeg er blitt eldre og derfor ikke orker så mye hardkjør som jeg gjorde denne gangen og gangene før det.
Jeg reiste herfra på tirsdags morgen og kom til mamma på ettermiddagen, så var det opp for å komme oss avgårde, og så bar det av sted og da jeg var tidlig tilbake hos mamma så bestemte jeg meg for å bare sette kursen videre, og komme meg hjem, da jeg bare hadde mine mistanker om at det ikke kom til å bli en okay avslutning så det er ikke nødvendig å provosere frem noe. enda det var mye jeg ikke fikk gjort som sto på planen men men det er noen ganger sånn det blir. Jeg har dessverre ikke den beste resultatet fra turen til mamma, det ble en del snørr og tårer på veien hjem, og resultatet til slutt ble en ødelagt rygg. Men sånt skjer dessverre, og det var bare heldigvis den som fikk gjennomgå. Så jeg kom meg hjem og var hjemme på natta. Den kvelden ble det ikke å komme seg i seng før 0300 og jeg var så enormt glad for å være hjemme og ikke minst vite at jeg var trygg og kommet meg helskinnet hjem. Men i etterkant så merker jeg at ryggen har fått sin trøkk etter den turen og jeg er derfor hjemme i dag. Så jeg hadde jo planlagt å få ting unna men…… litt trøbbel der så det blir ikke sånn men tar det sakte men sikkert. Har i hvert fall fått alle plantene mine i dusjen. Og jeg har klart å kave meg ut med Nala, det er bedre å være i bevegelse enn å bare sitte i ro. Men jeg kjenner at jeg er enormt glad for at det ikke blir mye farting i de neste ukene fremover. Satser på en bedre dag i morgen.
Vi mennesker gir løfter med jevne mellomrom, når vi gifter oss, når vi får barn så lover vi barna våre at vi skal alltid være der for de og beskytte de, vi gir løfter til hverandre rett som det er og mange ganger er det sånn at vi ikke klarer å holde de løftene. Men hvem av oss har ikke gitt løfter som ikke kunne holdes , vi kjenner jo alle til dette med nyttårsløfter, men som gjerne blir brutt etter kort tid. Og så hender det at man må bryte andre typer løfter. Men jeg skal innrømme at jeg sviktet når jeg gav løfte til mine barn når jeg fikk de, at jeg alltid var der for de, at de kunne stole på meg men jeg tenker at jeg ikke kan gjøre noe med det og det er heller ikke det som er temaet eller det jeg skal skrive om, det orker jeg ikke, da begynne jeg bare å gråte.
Men jeg gikk jo på tur i dag og mens jeg gikk der og kikket meg rundt så gikk tankene mine litt her og litt der og jeg reflekterte jo litt over hvordan livet mitt var og hvordan det kunne vært. Og jeg tror at mennesker har godt av en sånn selvransakelse rett som det er , jeg tror i hvert fall det. Men uansett hvordan man ser på det , og om det er noe poeng i det eller det bare er bortkastet tankeenergi så er det viktig for meg at jeg tar meg tid, tid til nettopp disse refleksjonene og jeg tror at jeg på en eller annen måte vokser på det. Men jeg gav meg selv et løfte, et løfte jeg skal holde , jeg skal kjempe for at det skal gå. Hva slags løfte? Er det å gå ned i vekt, trene mer, bli mer sosial, og jobbe mer for å få en bedre hverdag?
Nei egentlig ikke selv om de tingene på en eller annen måte er en del av løftet jeg gav meg selv. Jeg bestemte meg for at jeg skal jobbe for å bli en bedre utgave. Jeg skal love meg selv å få en bedre mental helse, og en bedre hverdag all over…. det er ikke andre enn meg som kan gjøre dette for meg selv. Klart at jeg har mannen min sin støtte i hverdagen men likevel det er kun jeg som kan dra lasset, når det gjelder meg selv og hverdagen min.
Det er kun jeg som kan svare på de indre spørsmålene jeg stiller meg selv, kun meg som kan jobbe med usikkerheten og de gangene følelsene av mismot og fortvilelse kommer.
Jeg kommer ikke til å sette meg mål som å gå ned i vekt, eller den type men jeg kommer til å sette krav til meg selv om at jeg skal så langt det er mulig komme meg ut på tur hver eneste dag, og da ikke bare rundt huset.
