Natten er enda ung og den nye dagen er enda ung, når jeg begynner å skrive dette er vi inne i den første timen av denne dagen. Ute uler vinden og regnet banker på ruta. Det er jo desember og noen steder er det snø mens her på Jæren er det ikke det, det kommer ferdig måkt som noen vil si.

Det er nesten helt stille her hjemme, kun en svak lyd fra tv og jeg kjenner at det er ganske så deilig. Og jeg kjenner også at tankene mine farer fra den ene til den andre siden. Enkelt sagt, det er ikke noen retning, men jeg vet at det er bare sånn det er, og på mange måter er det greit å kunne ha det sånn, jeg får brukt tiden til å reflektere over det som er.

Nå er det bare 2 dager igjen til julaften og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg blir spurt om ungene mine skal være her og hvis jeg sier nei, så er det som om jeg hadde drept de.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Klart at jeg skulle ønske at det var sånn, men de har jo også en far, og selv om de ikke hadde kommet hit selv om de ikke skulle vært her, så er det sånn at de har jo sine tidligere fosterhjem som betyr mye for dem. Og på mange måter er det jo sånn at jeg er glad for at de har så bra bånd til de hjemmene, for det er jo en stor del av livet deres.

Jeg kjenner at det er sårt å ikke ha den kontakten jeg hadde med dem, men det som jeg er evig takknemlig for at det er gode hjem. Og at de har tatt så godt vare på barna mine, at de ikke har sett på de som en slags inntekt, men at de faktisk har inkludert de som en del av familien, og jeg vet at det er ganske så unikt, i hvert fall hvis man skal tro alle de historier man leser og hører om. Men ingen kan se den sorgen jeg bærer inni meg, de følelsene jeg jobber med eller mot når det kommer til dager som nå. Jeg vet at mamma også kjenner på en slags ensomhet, og det er jo sånn at mange ganger skulle man ønske at ting var annerledes. Det er jo mange av hennes venner som reiser til varmere land og mamma sier at hun skulle også ønske at hun kunne reise vekk og få seg en ferie, og det er der det ofte blir en slags diskusjon fordi vi har litt ulik mening om hva som er grunnen til at det ikke blir sånn. Jeg vet at det også handler om at hun sier at hun blir gående alene og sannheten er nok også det at det er noen som mener at de ikke vil ha henne med pga de er redd for at hun skal bli for beruset men samtidig bør man jo ikke anta en slik ting uten å egentlig ha grunnlaget for det, det grunnlaget eller erfaringen jeg har er ikke sikkert at de egentlig har men at de bare mener at det er bare sånn det blir. Jeg skulle ønske at jeg kunne tatt henne med men vi er nok litt ulike  i hva vi vil. Så vi får se hva son venter i 2025.

Men over til noe annet. Jeg sitter og kikker meg rundt og jeg kjenner på en slags trygghet og ro i kroppen. Jeg kjenner at det er deilig å ha falt til ro, at det er ikke sånn at jeg skulle ønske meg noe annet. Det er her jeg føler meg hjemme, og vi kjenner på det begge 2. og det er jo ekstra deilig at det er noe alle her hjemme føler selv om noen kanskje mener at de har rett til å komme med sine meninger. Jeg vet at det er ofte sagt i beste mening, men. Jeg har bestemt meg for å leve etter det at hvis man ikke har noe pent å si, så sier man ikke noe. Og klart, vi har fortsatt litt å finne ut hva vi skal ha framme og hva skal vekk. Men la meg eller oss finne ut av det selv. Vi er alle ulike mennesker og har ulike meninger om hvordan vi ønsker å ha det rundt oss.

Jeg har ikke de store planene i dag (siden vi har passert midnatt), vi får middags gjester, da vi skal passe valpen til venner av oss fra nå og til den 26.12. Så vi inviterte på kaffe og kaker, men det ble middag i tillegg, på menyen står det ovnsbakt ørret.. Men nå bør jeg legge meg, mannen og sønn får bare sitte å se på hva enn de ser på.