Dette er ikke det beste innlegget mitt, dette er et innlegg som tas fra dypet av tankene og følelsene mine, dette er et innlegg som jeg har jobbet med en stund men ikke fått ned på ark, og selv om det er noen uker siden jeg begynte å jobbe med dette mentalt så har jeg bare endret dagene, for da jeg begynte å jobbe med dette var det enda ikke lengre enn de siste dagene i November. Og tiden har gått, jeg har hatt det liggende i kladden min men tok det av en eller annen grunn ikke frem før i dag. Det er et innlegg som drar frem mange tanker og følelser og jeg kjenner at jeg på mange måter kanskje kommer til å angre men det får så bare være og jeg har jo skrevet  om noen av disse tingene før, fordi det er så mye som henger sammen men på mange måter er det ikke det samme, det er sånn at jeg prøver å skrive det på en annen måte, ha en annen vinkling på dette..  Og nei jeg tror ikke at min historie er unik eller spesiell, men det er likevel en del av den jeg er i dag og de tankene jeg har rundt dette med jul- man må ikke glemme at jeg ikke feiret jul før jeg var voksen.

I dag er det 5 dager igjen til julaften og det er nok mange som begynner å kjenne på en spenning i kroppen og for noen er det en spenning om hva de får i gave(r) mens andre kjenner på en slags sorg, fordi de ikke er så glad for denne tiden. De lever i en slags sorg fordi de ikke kan gi de som de har rundt seg det som de trenger og ønsker seg. Og vi vet at mange rett og slett ikke har råd til å ha noe spesielt av mat, de har knapt til mat i hverdagen, og selv om det er priskrig så er det likevel ikke så lett, og for mange er det en sorg at de vet at de må se skuffelsen i barnas øyne. Selv om barn forstår så er det likevel tungt. Men for noen er dette også en tid der man går med en knute i magen, en knute man vet kan briste når som helst og at man bare ønsker seg tilbake til hverdagen og at man også håper at ingen spør hvordan julen var, eller hva man fikk i gave.

Jeg vokste opp med å ikke feire julen, men vi hadde noen uker før en tur i butikken der vi som barn fikk velge en gave og vi fikk også en ” hemmelig ” gave som mamma eller bestemor hadde kjøpt og vi hadde godis og god mat. Men det var de gode dagene.

Men når jeg ble eldre og innså at vi ikke var en ” vanlig ” familie så slo også minner inn, minner om de mange turene med hunden i snøen mens jeg kastet forsiktige blikk inn i vinduer som var julepyntet og familie var samlet, men jeg stoppet aldri opp og stirret inn, men jeg kjente der og da at vi ikke hadde det sånn. Klart at jeg som barn ikke visste at det kanskje var noe som var likt som jeg hadde det, men man vet ikke alltid hva som skjer bak stengte dører. Men noen spurte meg om hvorfor jeg aldri sa noe til noen, men svaret er at jeg vet ikke. Jeg tenkte vel at det var sånn det var , eller at jeg fortjente å ha det som jeg hadde eller at jeg var redd for å miste det jeg kjente og man vet jo at barn er lojale mot foreldrene sine.

For meg var det sånn at dette var ikke bare noe som foregikk når jeg var barn, jeg husker at jeg mange ganger kom hjem og det lå en døddrukken person på gulvet hjemme, eller at det var tydelig rus men jeg klarte ikke si i fra. Og jeg innser at jeg i etterkant nok burde  ha satt beinet ned rett og slett. Jeg husker at vi hadde invitert en venn av meg på besøk og vi hadde kjøpt inn sånne store flasker med øl, og når mamma skulle servere så kom det bare vann ut, da hadde mannen til mamma bare byttet ut innholdet uten å si noe om det og det var så flaut. Men han tok det med et smil og drakk Pepsi max, og dette var ikke siste gangen og det ble sånn at han nok egentlig bare hadde flaks at det var kreften som drepte han og ikke alkoholmisbruket. Og noen ganger kjenner jeg på en frykt, en frykt at mamma skal havne på samme veien for det er tider nå som er tunge for han. Hun sitter jo alene fordi hun ikke vil være her og klart at jeg kunne dratt dit men jeg vet at det ikke hadde gått bra, jeg vet at det er noe som er lik et togkrasj,

Og jeg vet jo at det er et mønster, jeg vet at for mange er det jo sånn at de opplever at de som sliter med rus er lettere å ha med å gjøre når de får hjelp til rusen sin ved at man enten kjøper det til de eller gir de penger. Tror at det er et ord for det, med avhengighet eller noe sånt.

Men jeg tenker at det er ikke sånn at jeg i dag bærer nag fordi jeg har opplevd det jeg har opplevd, jeg vet at det er ikke sånn at det jeg opplevde ble gjort med viten og vilje, jeg vet at det var bare sånn det var, jeg vet at det er en sykdom og at det hjelper på en slags indre smerte. Jeg vet at avhengighet kommer i mange former og grunnen for at mange velger å ruse seg er fordi de ønsker å døyve eller håndtere en sorg. Og man vet jo at det er mange måter å håndtere dette med slike ting på.

I år blir jo julen ganske annerledes. Vi har for det første kun en sønn hjemme og   vi blir ikke så mange denne gangen. Og jeg vet at jeg kommer til å savne mine egne gutter, selv om jeg vet at det er viktig for de at de får en okay jul sammen med faren sin som er på besøk fra sitt nye land men sannheten er at de hadde uansett ikke vært her, og jeg kjenner det litt, for meg er det sånn at det blir en ekstra sorg denne gangen. Det heter at tiden leger alle sår og kanskje er det sant og hva er tid, hvor lang tid er det snakk om, hvilket perspektiv snakker vi om og vil det noen gang bli bra? Jeg tenker at jeg er nå blitt 50 år og på mange måter er det ikke så mange år siden jeg innså at de julene som var når jeg vokste opp er bare sånn det var, greit nok at vi ikke feiret jul, men likevel så hadde vi jo noen “tradisjoner” og jeg vet at bestemor prøvde så godt hun kunne men hun kunne ikke skjerme meg på den måten, hun prøvde nok men ble ikke lyttet til, jeg skulle ønske at noen andre ikke bare hadde sett forbi det som alle andre visste men ingen gjorde noe.  Og jeg vet ikke om jeg rett og slett bærer nag til alle andre. Selv om jeg nok hadde benektet alt sammen, og jeg vet i dag at det er sånn barn gjør, selv om de vet at det er feil det de opplever så er det sånn at det er foreldrene deres, eller annen familie.

I dag vet jeg at ingen barn skal oppleve sånne ting, jeg snakker ikke om dette med å ikke feire jul fordi vi vet jo at mange ikke gjør det men jeg snakker om dette med å vokse opp med rus i hjemmet eller overgrep eller omsorgssvikt på en eller annen måte. Jeg kjenner at jeg vet at det er mange som opplever grusomme ting mens det utad ser helt annerledes ut hvis man står utenfor og ser inn. Men la oss vise at vi bryr oss om andre, la oss ha øyne åpne og være der hvis noen trenger det.