Trygt hjemme i egen stue

Etter noen fine dager hos mamma, så ble det gjort en liten endring på videre sommer planene og mamma kommer heller senere. Vel uansett vi har kost oss i Vestfold og vi har kjent på at det var noen gode dager til tross for at det var mye drittvær men samtidig var det ikke noe krise.

Vi skulle egentlig hatt med oss mamma hjem men jeg må si at det var faktisk ganske så godt å ikke ( beklager men leser du videre så skjønner du hvorfor) og turen hjemover begynte ganske så stille og godt. Verken jeg eller mannen min sa et eneste ord, vi var helt stille men det var ikke fordi vi er sure eller sinte eller noe sånt men det var som om vi begge hadde behov for å fordøye alle inntrykk og tanker etter den siste tiden. Og jeg må si at det har vært noen tårer som ble felt, ikke fordi jeg syntes det var grusomt å levere henne men det at det var som det var, jeg føler at jeg eller vi burde ha satt foten ned mye før, jeg innser hvor mye jeg har tapt av meg selv. Og jeg kjenner at det var enormt deilig å ha kun oss 2 hjem. K er jo hjemme men det er jo ikke det samme. Grunnen til at mamma ikke ble med var at hun fikk påvist Covid for en uke siden og i de 2 siste dagene har det virket som om hun prøvde iherdig å hoste opp en lunge, så det var derfor ikke noe poeng i at hun ble med hjem. Og det er også greit at jeg får tid på meg til å hente meg inn, puste i mellom slagene, at vi får være oss her hjemme.  Jeg tror at den siste tiden har satt spor i meg som jeg må bruke tid å fordøye, tenke og bearbeide.

Samtidig har jeg blitt fylt av en enorm takknemlighet, fordi jeg har mannen min sin støtte, at han er der for meg og at jeg ikke får avvist eller at han setter mine følelser i et feil perspektiv. At jeg ikke er ekkel eller råtten som har følt det som jeg har.

Men det er også sånn at jeg har lært mye av dette, jeg tror at jeg på mange måter har fått en slags dypere forståelse av meg selv, og at jeg har en større indre styrke enn jeg trodde. Og jeg tror at det er viktig at jeg klarer å se det fra den siden også, at jeg på mange måter ikke bare faller nedi en sånn mørk spiral men at jeg kan klare. Og jeg kjenner at ryggen min er så mye bedre nå enn noen gang. Det er ikke så mye som skal til ser jeg. Men i hvert fall. Jeg  er takknemlig og glad for at et mareritt er over.

 

Verdens Ende.

En tur til vakre Verdens Ende ble det og til. I dag ble det til at vi fikk til. Nala, min kjære og meg tok turen ut dit mens mamma ble igjen hjemme. Det var så utrolig deilig rett og slett. Vi slappet av og bare gikk der. Ikke kjempe lenge men den tiden vi var der koste vi oss. Regnet holdt aeg unna også. I morgen er det hjem til K. Nå er det sove og avreise i morgen formiddag

Frihet og lykke

  I går var det en rar dag, begynte med heftig diskusjon mellom meg og okkupanten, før jeg var med å fikse multireimen på bilen. Så fort den var klar så bar det i vei. Østlandet neste. Det var en tung stemning i bilen men det gikk bra det og faktisk. Trenger ikke prate hele tiden. Da vi på kvelden hadde satt av hu så var det som om 1000000 vis av kg bare forsvant. Alt var så mye bedre. Vi lo og koste oss og ja alt var bare fryd og gammen.

Vi satte kursen mot mamma og skal være her i noen dager. Og når vi våknet i dag så var det bare fantastisk. Livet er bare så mye bedre. Og aldri, aldri mer….

Ha en god natt

Uka’s første tanker

Mandag jo, hvor er helgen blitt av? Jeg skulle egentlig ha skrevet et innlegg i går men av ulike grunner så fant jeg ut at det er ikke var verdt det, jeg ville ha skrevet et så brutalt innlegg at det er best å holde fingrene unna tastaturet.

Men jeg har likevel brukt dagen i går og noe av de tidligere nattens timer til å tenke og jeg har funnet ut at det er ikke så forbannet lett for noen parter og jeg har også tenkt at jeg skal kalle en spade for en spade. Jeg innser hvor lite som skal til for at man skal få frem det verste i en annen person. Jeg innser at det er liksom ikke sånn som jeg er nå som jeg ønsker å være. Jeg ønsker å hjelpe og ikke hate. Jeg ønsker ikke å være en person som fryser ut eller stenger ute en person, for jeg ble jo utsatt for sånn behandling selv. Men likevel, til tross for de erfaringene eller opplevelsene fra før så blir jeg jo den personen jeg ikke vil være. Hvorfor? Jeg ser meg selv  i speilet og ser at det er ikke meg, det er som en fremmed kikker tilbake på meg. Jeg føler at det er som om en annen del av meg er kommet frem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive dette. (Det føles som om jeg har en sånn inni meg)

Når jeg ser innover  i meg selv så ser jeg at det er ikke fordi jeg ønsker å være sånn, men det er en form for mekanisme, en form for at jeg ikke takler ting på en rett måte.

Og når man leser det jeg nå skriver så ser jeg at jeg kan fremstå som syk selv, mentalt syk, og kanskje, ja hvem vet, kanskje det er sannheten. Det kan være meg og ikke den andre. Kanskje det er meg som ikke har rett virkelighetsoppfatning, kan hende det er meg som….. ja. Jeg vet at jeg ikke er perfekt, det er så langt utenom sannheten men jeg vet at det er som det er. Jeg kjenner at jeg mister meg selv litt bit for bit, rett og slett, og ser bare frem til at det blir en ro i hjemmet igjen. Ro i meg selv, ro  i hverdagen igjen.

Men nå er det som det er og jeg må bare holde hodet over vannet så er det ikke lenge igjen.

Ja da, tror ikke mine egne øyne eller ører- og litt dypere tanker

Jeg var så happy da mannen kom å sa at bilen var fikset, så jeg var med å rydde den, støvsuge den, vaske den og ja gjøre den klar. Så skulle vi på butikken og når vi var nesten hjemme så hørte vi bare et sånn merkelig lyd, og vi kommer hjem, finner ut at selv om musikken ble skrudd av så var lyden der enda. Begge lurte på hva i alle dager. Jo da, tror ikke bilen vil på ferie, for nå gikk en eller annen reim, heldigvis ikke noe store greier men typisk , men men det er sånn det er. Så vi må kontakte bilforhandler på mandag, verksted på mandag og i  verste tilfelle leier jeg bil fordi den dama skal hjem raskere enn svint. HUn tilbød seg å ta toget på lørdag men nei da, det blir ikke det tenk. Jeg skal jo ha mamma hit så det blir da jeg som reiser med damen og henter mamma, men den tid den sorg. Selv om jeg følte at jeg stanget hodet i veggen så ja… det er ikke sånn at jeg setter meg ned å gir opp. nei da- Men nå, nå til noe annet. .Jeg er en person som etter hvert som tiden har gått har fått en slags nyere eller dypere forståelse av hva som driver meg, og jeg innser at jeg kan på mange måter gjøre mye for at de verste følelsene i meg ikke alltid er det som vises utad. Jeg skammer meg ikke for å si at det er ikke alltid sånn at man viser frem den såre delen av seg selv, man kan ofte få en følelse at det ligger noe annet bak, noe mer enn det man ønsker å fremstille. Jeg har en del ulike mennesker som jeg følger på sosiale media og jeg ser at det er stort fokus på mental helse og dette med vaner og uvaner. Ikke drikker jeg og ikke røyker jeg eller bruker rusmidler i noen grad men det er noe med at vi alle mennesker skaper oss en avhengighet enten det er det ene eller det andre. Og vi har alle våre måter å håndtere vonde tanker og følelser. Og livet er ikke alltid vinklet sånn som vi ønsker oss eller ser for oss men det er også det å ikke gi opp.

Jeg er av den oppfatning at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere og at hver eneste ting er med på å styrke den indre delen av deg, og at man har selv et valg, valg som av og til tas for deg mens andre ting kan man være med på å kontrollere,. Jeg har jo i den siste tiden kjent på at jeg ikke liker den personen jeg har  fremstått  som og har nok oppleves som frekk og en dritt men det er ikke alltid at man kan styre- og jeg vet at jeg endrer meg når noen uromomenter er tilstedte. Og at jeg skjemmes på en måte over det men at jeg er 100% klar over at det er som det er rett og slett.

 

Kjente hjertet sank hos meg

/ Ubetalt reklame/

I dag er det som om jeg holdt på med dette i går:  men cluet er at jeg ikke drikker i det hele så det er litt så der, men jeg mistenker at det er fordi kroppen min ikke alltid er på lag med meg.

La meg fortelle litt om overskriften, for det er ikke så mye av det jeg til nå har skrevet som har så mye med overskriften å gjøre.

Men saken er den at i dag så ser det en anelse svart ut når det gjelder bilferie og å få besøket vårt vekk, (men det er faktisk det minste problemet) for da vi var ute å handlet så dukket det opp en feil med bilen og i verste tilfelle er det en reparasjon på en del 1000 og det ser da ut som om vi må droppe ferien. Ikke pga pengene men det er noe med å ha en bil å kunne reise med. Heldigvis mannen kan fikse selv men… dette er ikke en bil som har de billigste delene.  Og det er også mye som må bestilles og som har litt ventetid. Så vi prøver å finne en leie bil eventuelt som kan få besøket vårt hjem. For hun har da klart å shoppe ting som hun ikke kan få med seg på toget og hun trenger også kofferter, og ikke rakker’n om hun kan låne fra oss, fordi hun MÅ absolutt ha nye, ( gjenbruk er ikke noe for henne ser dere) og ikke vil hun låne penger av oss til nye. Så ja, er hun vrang? Jepps.

Men men det er bare å smile og satse på at det bare er et skjær i sjøen. Men ja jeg kjente på dette og følte at hjertet bare sank inni meg.

Uansett jeg skal ikke klage, jeg nekter. Men jeg må si en ting. I går fikk jeg litt akupunktur som et forsøk på å dempe smertene mine og som alltid så fungerte det perfekt, jeg er ikke 100% smertefri men jeg kan gå nesten normalt, og jeg kan klare små turer så jeg har håpet altså. Og det er ingen tvil om at jo nærmere mandagen vi kommer så er knuten i kroppen min litt mindre fast. Så ja hele settingen hjelper her altså.

I dag har jeg fått på plass de nye gardinene våre, https://www.rusta.com/no/no/gardinlengder-ritva-p504117660108.aspx,  og jeg har fått byttet kjølematta til Nala,https://www.rusta.com/no/no/kjolematte-hund-p756016120201.aspx da jeg hadde vært “flink” til å kjøpe en alt for liten. Og vi har hentet ny støvsuger, en som bråker litt mindre, ikke sånn at den er lydløs men litt mindre bråk: https://www.biltema.no/hjem/rengjoring/stovsugere/stovsugere/stovsuger-700-w-2000045035.

Så det er egentlig ikke så mye annet som står på planen vår i dag.  Alt står litt sånn på stedet hvil.

Men men det er som det er og tar det som det kommer, rett og slett. Håper dere får en kjempefin dag i dag.

 

PS!!!! HAN FIKSET BILEN SÅ DET BLIR AVREISE LIKEVEL!!!!

 

Da var det helg da folkens!

God helg folkens. Er dere klare for denne helgen da? I dag er det siste arbeidsdagen til mannen min før ferie, men kjenner jeg tingene rett så er det nok garantert jobbing i morgen og kanskje søndag også. Så jeg har bestemt meg for å finne frem en søple sekk og kaste ting som jeg egentlig ikke trenger. Jeg syntes det er veldig deilig å kaste ting, mamma pleier å si at hun må holde på kaffekoppen sin ellers blir den vel ratt kastet den også…. jaja så ille er det ikke men likevel. Det er lett å samle opp ting som man ikke trenger egentlig og så blir det bare liggene og ta opp plass. Så jepp. Og så tenkte jeg å ha en liten date med en slik en: Og med musikk eller pod på øret så går jo alt som en lek….. eller kanskje ikke. Okkupanten vår har jo tilbudt seg å hjelpe men jeg vil ikke, jeg vil klare selv.

Når jeg kikker inn på soverommet vårt så er det dette synet som møter meg, ei som er veldig fornøyd med å ha vært på tur og fikk lov å bade, så hun er fornøyd og glad.

Men dere da, har dere noen planer for denne helgen ,eller denne dagen? Håper dere får en fin dag.

Så jeg kan jo ikke bare sitte her, nei jeg må begynne så vi snakkes plutselig rett og slett.

Når kvelden lister seg på

og alle små og store skal sove så er det bare å legge seg med visshet om at jeg har gjort alt mulig for at dette skulle bli en god dag. Jeg legger meg med visshet om at ting som ikke ble som planlagt i dag, kanskje strengt talt kunne vente til i morgen. Svært lite er det hast med og jeg tenker at dagen i dag var i dag, i morgen er det ny sjanse.

Ute detter regnet ned fra himmelen men over skyene skinner stjernene og jeg kan drømme meg vekk. Vekk til netter som dette her: Det er rart at det er mange 100 000000 stjerner, og at mange av de eller alle har et navn og en betydning på en eller annen måte. På samme måte som vi også har en betydning, en mening og en formål her i livet. Jeg tenker at jeg er utrolig heldig som kan legge meg i en god seng, under en god dyne og legge meg inntil verdens beste mann. Vi vet at det er jo ikke en selvfølge og for mange er dette så langt unna deres hverdag. Jeg tenker at det er sånne ting som vi kan fort ta forgitt men det er jo ikke sånn man skal gjøre.

På mange måter kjenner jeg at det er vondt i hjertet mitt når jeg tenker på dette, jeg klarer likevel ikke å skyve de tankene og følelsene vekk. Og når jeg nå skal legge meg så kan man jo funderer på hva slags drømmer som dukker opp i natt. Håper de er gode og ikke ekle. Men nå skal jeg legge vekk pc. komme meg i seng, enda jeg vet det er tidlig men jeg er trøtte og så ser vi hva slags drømmer natta gir.

Så sur du er da!!!!!

Nei tenk jeg er ikke sur. Jeg er bare lei, lei av å høre på deg, lei av å høre om alt som skjer og som ikke er sant i det hele. Jeg er lei av å høre på dine idiotypiske ting som du har lest  i media men du har bare lest overskriften og ikke selve artikkelen og så har du dannet deg en sannhet, ja en egen sannhet. Jeg er lei av at du påpeker alle mine feil og tro meg jeg skal være så glad når dagen er her. Jeg skal trosse ryggsmerter og ta en seiers dans. Så nei jege r ikke sur, jeg er forbannet, alt jeg vil er å skrike ut min frustrasjon.

Jeg prøver men jeg får det ikke til lengre, jeg orker bare ikke mer og jeg skulle jo egentlig ha en annet fokus på bloggen min men jeg bare må rase fra meg, jeg kjenner at jeg orker ikke ha det som dette, og en ting er sikkert og visst, jeg er en som anser meg som gjestfri og som ikke vil at noen skal sitte alene i høytider men akkurat denne personen får ikke en invitasjon.  Jeg er glad for all hjelp og innspill når det kommer til feiringer men…..akkurat denne damens innspill vil jeg ikke ha. Jeg vil ikke, og jeg kjenner at når hun sier at noe er fint, da liker jeg det ikke. Jeg vil bare ikke, og nok er nok rett og slett.

Hvorfor blir man automatisk oppfattet som sur når man egentlig bare er lei og trøtt? Jeg vet ikke hvorfor det er sånn men det er sånn av en eller annen pussig grunn.  Og klart når man blir kalt *prinsessevilikke* og det er en rå latter etterpå, nei da kan det være det samme, da setter jeg bremsen på.

Men jeg innser at det er kanskje eller det er vel ikke rett å bruke ordet kanskje, det er hos meg det ligger.  Jeg vet ikke jeg , men jeg innser at jeg kanskje har en tendens til å pårope meg trøbbel, eller tiltrekke meg trøbbel, jeg vet ikke, faktisk vet jeg ikke noe som helst lengre. Jeg kjenner at jeg rett og slett har kommet dit hen at jeg gir blaffen, det er bare å bite tenna sammen rett , og tenke at det er bare sånn det er.

Jaja jeg får finne min indre ro og klare å se fremover. Ikke så lenge igjen nå… jeg holder ut.

 

Jeg gir meg ikke.

I morges var det sent ut av senga, enda mannen vekte meg som jeg hadde bedt om, men det er noen ganger så enormt mye bedre å bare bli liggende i den gode senga. Så i stedet for å være på beina klokka 0600- aka alt for tidlig så var vel klokka alt for sent, men Nala syntes det samme som meg i dag så da var det jo like greit. Jeg ble liggende å reflektere, tenke og filosofere over alt og ingenting som jeg gjerne gjør så kom vi oss nå på beina. Det var egentlig ikke det beste været men samtidig så var det opphold så da bestemte jeg meg for å ta med Nala til hundeskogen. Egentlig er det ikke Nala’s favoritt sted lengre etter noen uheldige møter med andre hunder, og at det også er en annen hund der hun ikke er veldig glad i( hun er redd den) så ble hun nå med en anelse motvillig. Klart at det hjalp når jeg nevnte det beste ordet, nemlig bade. Og jepp , avgårde hun dro.

Det er noe eget med denne plassen, ikke bare at hundene kan løpe fritt når det ikke er båndtvang men også det at det er så mange muligheter, det er stier, hovedveien, skogsstier, små fjell og daler man kan dra over, det er elv som de kan bade i. Ja kort sagt variasjonen er mangfoldig, og de kan komme seg unna hunder de er skeptiske til.

Dessverre er det blitt et sted som er ødelagt , her som det er master, var det skog før, og ikke bare jeg men mange med meg syntes det er blitt skamstygt.  Og mange har faktisk sluttet å gå her, og jeg kan godt forstå det.

Dette er Figgjo elva, og den kan være ganske så stri til tider men det er ikke så ille i dag. Og dette er på en måte Nala’s belønning for å gå her. Hun stor koser seg, og jo lengre hun får være ut i der jo bedre men klart det er begrensinger på hvor lenge. Hun elsker vann.

Mens jeg gikk der så kjente jeg jo at ryggen, og lårbeinet mitt gav streng beskjed om at jeg hadde gått for langt og for mye men jeg følte at jeg måtte, for i mange dager har jeg ikke orket og jeg kjenner at jeg trengte dette i dag. Noe som selvfølgelig betyr at jeg blir hemmet i noen timer/ en dag eller 2 men det får så bare være, i dag var det dette jeg trengte, så jeg hørtes sikkert helt kokko ut der jeg gikk og sa til meg selv” Jeg gir meg ikke, bare et skritt til” gang på gang. For jeg tenker at jeg ikke har lyst å bare sette meg ned, jeg har hengt lenge nå rett og slett.

Så når jeg kom hjem så satte jeg meg ned med og her sitter jeg. Snakket med mamma fordi hun hadde fått svar på prøver tatt hos legen så hun har fått skikkelig luftveis infeksjon så tja vi får se om det blir besøk der eller ikke på denne ferien som begynner på mandag. Så planen i dag er egentlig å prøve å holde gang på det meste, og så sørge for at ting blir gjort. Ting jeg ikke vil vente med. Men  nå skal jeg komme i gang med litt mat. Snakkes