Etter noen fine dager hos mamma, så ble det gjort en liten endring på videre sommer planene og mamma kommer heller senere. Vel uansett vi har kost oss i Vestfold og vi har kjent på at det var noen gode dager til tross for at det var mye drittvær men samtidig var det ikke noe krise.
Vi skulle egentlig hatt med oss mamma hjem men jeg må si at det var faktisk ganske så godt å ikke ( beklager men leser du videre så skjønner du hvorfor) og turen hjemover begynte ganske så stille og godt. Verken jeg eller mannen min sa et eneste ord, vi var helt stille men det var ikke fordi vi er sure eller sinte eller noe sånt men det var som om vi begge hadde behov for å fordøye alle inntrykk og tanker etter den siste tiden. Og jeg må si at det har vært noen tårer som ble felt, ikke fordi jeg syntes det var grusomt å levere henne men det at det var som det var, jeg føler at jeg eller vi burde ha satt foten ned mye før, jeg innser hvor mye jeg har tapt av meg selv. Og jeg kjenner at det var enormt deilig å ha kun oss 2 hjem. K er jo hjemme men det er jo ikke det samme. Grunnen til at mamma ikke ble med var at hun fikk påvist Covid for en uke siden og i de 2 siste dagene har det virket som om hun prøvde iherdig å hoste opp en lunge, så det var derfor ikke noe poeng i at hun ble med hjem. Og det er også greit at jeg får tid på meg til å hente meg inn, puste i mellom slagene, at vi får være oss her hjemme. Jeg tror at den siste tiden har satt spor i meg som jeg må bruke tid å fordøye, tenke og bearbeide.
Men det er også sånn at jeg har lært mye av dette, jeg tror at jeg på mange måter har fått en slags dypere forståelse av meg selv, og at jeg har en større indre styrke enn jeg trodde. Og jeg tror at det er viktig at jeg klarer å se det fra den siden også, at jeg på mange måter ikke bare faller nedi en sånn mørk spiral men at jeg kan klare. Og jeg kjenner at ryggen min er så mye bedre nå enn noen gang. Det er ikke så mye som skal til ser jeg. Men i hvert fall. Jeg er takknemlig og glad for at et mareritt er over.