Altså dere vet sikkert masse, mye mer enn meg på mange områder, og det er sånn det skal være, man skal vite mye men ikke alt her i verden.

Men jeg skal fortelle dere noe. Saken er den at jeg hadde en lang og god samtale med en som jobber innen helse og vi snakket litt om dette med hverdagens forventninger og hvordan man på mange måter setter krav til seg selv som kanskje er så urimelige at det kan oppleves som umulige og det er også sånn at det er lov å si at jeg har det dritt, eller jævlig, at man rett og slett ikke alltid kan smile og gå rundt å late som om absolutt alt er bra.. Og det er vel sånn med sosiale media og plattformer at man ikke vil vise den ærlige sannhet men velger heller å fremstå som noe som da ikke gjengir hvordan man har det. Jeg vet ikke med dere om dere er enige i det? Og er det sånn at man da trenger noen som er i andre enden? Nå er det jo sånn at det er så uendelig mye bedre å vise frem en okay side enn en side der man rett og slett har det møkk men samtidig er det jo en del av livet.

Så handler det jo om å finne det som gir en glede, om det er for noen å bade, trene, lese, strikke eller hva som helst så er det viktig. Det er viktig at man finner noe som holder en oppe. Det er ikke sånn at man ikke kan gjøre dette og likevel ikke føle seg 100% psykisk tilstede men likevel er det ofte ikke så mye som skal til.

Men tilbake til samtalen. Han hadde lest bloggen min og vi snakket litt om hva som var viktig for meg, og for meg er det ikke viktig at jeg får 100000 vis av lesere, det er viktig for meg at jeg tør å vise at det er ikke alle dager hos meg som er bra. Og det er jo også sånn at man blir påvirket av de rundt seg og når jeg da snakker med mamma så oppdager jeg at også hun syntes livet er ganske så tøft for tiden. Og jeg velger da vekk mamma, jeg velger å holde en avstand i form av at jeg ikke tar inn på meg det som blir sagt, jeg stenger en del ute. Men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg men det betyr at jeg skjermer meg selv.  Jeg fikk også i oppgave å tenke på noe som ga meg styrke, noe som hjalp meg å se at jeg mestrer noe, og jeg kom da på gjørmelabben. Jeg kjenner at det å jobbe sammen med Nala er viktig for meg, hun er en slags terapeut i bunn og grunn. Og sammen blir vi sterke. Klart at mannen min er en enormt viktig brikke i spillet han også og jeg vet at han er der for meg, han støtter meg uansett hva som er.

Så snakket vi om bloggen, og om jeg skulle si at nok er nok eller ta en pause eller hva jeg skulle. Og han spurte meg” Hvor viktig er denne bloggen for deg, hva gir den deg?” Og jeg svarte at det er veldig varierende og at jeg ikke ønsker å ha det fokuset det fort kan bli nemlig negativitet og deppings, og det er jo lett for det. Men jeg vet at det er også ting jeg vil skrive om, ting og tang jeg vil dele, kanskje noen kan få hjelp av det, for hvem vet, det kan være noen som opplever det på samme måte.  Livet er jo ikke for pyser men jeg tenker at det er også rom for å si at jeg har det ikke bra. Uansett så blir det som det blir og jeg tenker at jeg skal ikke la dette vinne over meg, jeg skal vinne over dette også.