Hei og god lørdag morgen. Den siste dagen i November….. hva vil denne dagen inneholde kan man jo lure på, selv om jeg vet at det er en dag som står i oppryddingens tegn.

Men klart at det er jo sånn typisk inne dag med regn, nå skal ikke jeg klage, selv om jeg heller ville hatt snø men men man kan ikke alltid få det som man vil, det er sikkert og  visst. Og man blir vel aldri helt enig om været, noen vil ha det på en annen måte enn andre.

Jeg har vært en superrask tur ute med Nala , hun  var ikke mer fristet enn meg å gå ute så vi kpm oss inn igjen, så nå er det drikke i koppen, julemusikk på radioen, og litt skriving for å lette tankene og hjertet, det er rene terapitimen, men ikke så kostbart som en time hos en psykiater eller psykolog, og hakket mer koselig.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Men jeg har lyst til å skrive om noe som jeg har tenkt på, jeg har ( hvis ikke jeg husker helt feil) skrevet om det før men jeg tar det opp igjen. Spesielt siden det er nærmere jul og også andre ting som kan sette sine spor eller preg i hverdagen og ikke minst hos en selv innenfor det mentale. Jeg er en kakemons, en sjokoman og en snopspiser. Jeg vet ikke hvorfor men jeg har visst lagt det til en vane å alltid ta med en sjokolade ut av butikken, Og når jeg står der og ser på butikk hylla så raser det mange tanker i hodet mitt og jeg har en sånn ” skal , skal ikke” ha men så blir den med, og om ikke jeg tar den med bevisst så er den jammen i hånda min når vi går ut av butikken, har jo selvfølgelig betalt for den, og jeg koser meg med den men etterpå blir jeg både kvalm og uvel. Og for å ikke snakke om de posene med puffet havre og puffet ris som jeg har i skapet. Hadde jeg bare klart meg med en porsjon så, men nei da, det blir mer enn det. Og jeg kjenner at jeg ikke liker det. Ikke det at jeg ikke skal spise men det er noe med at jeg spiser på følelser. Hva nå kan man tenke? Vel jeg måtte faktisk tenke litt, for det er jo sånn at vi ikke alltid er like klar på eller fokusert rundt hva det er som plager oss, men jeg vet jo hva det er og jeg har derfor valg. Dessverre er det ikke så lett å ordne opp i forhold til min situasjon med ungene mine, selv om jeg vet at det er der det ligger, men jeg må heller klare å se ting på en annen måte.

.

Det er ikke sånn at det er mat og godis som er løsningen rett og slett. Det er ikke sånn at man bare kan spise og så er det bra. Og for meg er det jo sånn at det blir en ond sirkel, man spiser alt man kan komme over og så blir man trist på grunn av det og når man da tar på seg tøy som passet for litt siden og som nå ikke passer, så blir man trist av det og så ja dere ser tegningen.

Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet ikke. Jeg kan ikke bruke disse medisinene som er på markedet fordi det er lite eller ingen effekt i det annet enn de 2 første dagene. Så hva da? Hva gjør man da? Sannheten er at jeg ikke vet, jeg ser ikke noen soleklar løsning. Men jeg har også en teori om at bare ting blir i orden her hjemme, og at jeg ikke mister motet av dette flytterotet så hjelper det litt på vei. Men ja jeg har en lang vei å gå. Og jeg er ikke sikkert om jeg er kommet dit at jeg er klar til å ta fatt på den veien riktig enda, men sannheten er at jeg må. Jeg kan ikke klare å ordne opp i situasjonen med ungene mine det er noe jeg har innsett men jeg kan klare å se fremover, det er et lys i tunellen som ikke tilhører et møtene godstog. En del av livet er at man må takle ting som måtte komme. Jeg vet at det er en løsning et eller annet sted, og for meg vet jeg at jeg må jobbe med meg selv, jeg må jobbe med følelsene mine, og klare å styrke selvbeherskelsen. Jeg er avhengig, og det handler om å bli kvitt denne avhengigheten og dessverre er det ikke det enkleste. Jeg ønsker ikke å gå inn i nye året med denne følelsen. Jeg skal kunne nyte julen uten å legge meg med verdens verste følelse.

Jeg skal ikke ødelegge meg mer, jeg kjenner at kroppen min ikke har godt av dette, og jeg hadde det mye bedre når jeg var lettere, mindre vondt både her og der. Så det er noe å ta tak i. Men jeg får jobbe med det en eller annen gang. Jeg skal ikke gi meg.