Når man starter å blogge så har man kanskje noen mål og meninger med bloggen. Man har en slags retning klar og man bestemmer seg for at dette er den type blogg man vil ha. Man har kan hende sett for seg at man skal skrive om mote, sminke, hår, reise… ja det som mange andre gjør. Og man tenker at man vil prøve å komme seg opp og frem som blogger, og  vi vet jo at noen klarer det, Noen treffer et eller annet som fenger den som skal lese og man vil gjerne ha mer av den bloggen. Så ser man at antall lesere øker og man kjenner på en slags iver og glede, og så holder man det gående, man svarer på kommentarer, man legger igjen en kommentar hos andre bloggere, og alt er vel og glede. Så en dag så ser man at man har havnet lengre ned på listen og man kjenner at jaja, så man skriver et nytt innlegg men opplever at man ikke kommer seg opp igjen men synker stadig mer og mer. Hva nå kan man tenke.  Men man fortsetter trofast i samme sporet  men man klarer ikke treffe den samme gruppen som flere. Så hva da? Skal man legge ned bloggen, skal man endre eller skifte retning eller hva skal man gjøre? Så da begynner man med dramatiske overskrifter som gjør at folk går inn å leser, og sakte men sikkert så kryper man mot toppen, før man synker ned igjen fordi man mister interessen hos mennesker, de er lei av dramatiske lokkeinnoglese overskrifter og innholdet er kanskje ikke i nærheten av hva overskriften skulle tilsies.

Så da begynner man å vise bilder av familiemedlemmer, som nok hadde sagt nei til å bli vist frem i en blogg, man skriver om detaljer man kanskje ikke ville ha nevnt før man sank på lista. Og man gjør nesten hva som helst bare for at noen skal lese bloggen. Og man strekker kanskje strikken lengre enn lengst  bare for antall klikk.

Det er ikke lett å finne en måte å ” skille” seg ut i bloggverden, man har så enormt mange gode blogger. Og det som er viktig slik jeg ser det er at man er tro mot seg selv. At man kan stå inne for det man skriver, fordi man ikke vet hvem som leser, jeg pleier å tenke som så at hvis ikke jeg takler at det jeg skriver kan bli omtalt hos andre, da kan jeg ikke skrive det, da er grensen der. Jeg har bestemt meg for å være åpen og ærlig, men jeg velger å ikke ha bilder av andre mennesker her inne, selv om de selv er på sosiale media, men det er det de styrer selv. Hvis jeg legger inn bilder på bloggen min kan de ikke styre det selv.

Annonse Tights.no

Gigantisk flyttesalg: Opptil 75 prosent på treningstøy

Klart at jeg har skrevet ting om familiemedlemmer som noen kanskje mener at jeg ikke burde gjort eller at jeg henger ut personen. Og ja jeg innrømmer at jeg har mix av følelser rundt det men samtidig er det ikke lett å skulle unngå det når jeg skal skrive innlegg om det å være barn av rus avhengig. Og jeg vet at det er mange meninger om mangt men jeg står for det jeg har skrevet.

For en tid tilbake skrev jeg innlegg om hvordan det var å ha en sykdom som ME og jeg fikk en del dritt fordi jeg var hyklersk og en som påsto at jeg hadde diagnoser fordi med det aktive livet jeg har så lyver jeg, eller jeg lurer folk. Og jeg angret på at jeg hadde nevnt det i det hele fordi man tydeligvis så forbi at jeg hadde også nevnt at jeg var symptom fri pga at jeg for en god stund tilbake brukte en del penger på å ta forsøks medisin privat. Og at jeg hadde klart meg uten infeksjoner og slike ting og derfor var det man kan kalle symptom fri. Men jeg er fortsatt der jeg er, jeg er ikke lengre så redd for å skulle leve, fordi blir jeg syk, ja da blir jeg det, og det blir tøft ja, men jeg vet at det kan skje. Men betyr det at jeg ikke skal ha ” lov ” til å vise frem de tingene jeg takler her og nå? Nei det er det ikke, jeg tenker at de dagene kommer de også der jeg ikke klarer dette her.

Men uansett jeg tenker at når man starter å blogge og har blogget en stund så skjer det at livet skjer og at man av den grunn endrer fokus eller retning på innholdet i bloggens.

Det er mine tanker jeg har her.