God fredag folkens, Ja jeg er vel mer eller mindre bestemt på hva jeg skal med bloggen min, jeg har fortsatt den andre men det ble for stor fristelse å komme tilbake hit så jeg blir nok her litt tik og fra. I dag har jeg en god dag egentlig, kjørt mannen på jobb og har fått unna litt husarbeid, fremdeles en del igjen men det går fint. Jeg har hatt noen tanker litt frem og tilbake og jeg har tenkt litt på dette med hva som på en måte var starten på blogg eller kanskje ikke starten men motivet eller meningen med min blogg og det var jo litt det å dele hvordan det var å være barn av mennesker med rus og eller psykiatri problemer og hva det gjør med en. Og jeg har jo også vært åpen om det men jeg har prøvd å trå varsomt fordi jeg ikke skal dra andre lengre ned i søla men jeg ønsker likevel å kunne dele litt fra livet, men ikke bare den negative siden men ha litt variasjon og vise at det kan gå an å få seg et bra liv selv om kanskje man ikke ser det der og da.

Jeg har jo tidligere jobbet i helsevesenet og trivdes veldig godt med det, klart at det er tung ikke bare fysisk men også psykisk. Og det er på mange måter noe jeg savner. Og det var det som utløste dette innlegget. I går fikk jeg høre av en at det var sånn at jeg tok for mye ansvar  når det gjelder markørjobben, ikke at det er i forhold til oppdragene men at jeg er for mye på tilbudssiden, altså jeg tilbyr meg å hjelpe til med andre ting. Og når jeg fikk høre det så gikk det en følelse igjennom meg fordi jeg fikk høre det samme i helsevesenet, at jeg var for tilbydene, at jeg gjorde mer enn det som man forventet, og det var ikke en god følelse rett og slett. Jeg snakket med en venninne av meg som har kjent meg i en del år og hun kjenner også til dette med mamma og hun sa at det var helt vanlig. Barn av rusmisbrukere eller psykiatri har i mange tilfeller lett for å ta på seg ansvar, og at det kommer av at man ikke ønsker at noen skal vite noe, at ingen skal forstå og på den måten fremstå som normal. Og kanskje er det noe i det. Det er ikke lett å vende om eller endre sånne ting, og ja jeg innrømmer at jeg blir sliten av det, både psykisk og fysisk. Og det var også en som sa at det var mange av de barna som også opplever det å skulle holde fast ved noe og bestemme seg for noe er vanskelig, og at det er veldig mye lettere å bare rømme fra det som måtte butte i mot eller når følelser blir for tunge eller store eller overveldende.

Og jeg innser at det er nok mye i det , mer enn man ønsker å innrømme. Kan jeg klare å ikke være sånn? At jeg rett og slett bare gir litt mer F***n? Vel jeg vet ikke, for det er jo også sånn at det ligger nok i mye av min personlighet og at det er bare sånn jeg er.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Vel spørsmålet er jo også om jeg ønsker å bli en sånn som gir F, som ikke gidder å hjelpe og egentlig ikke bryr meg. Men jeg tror at når man i nesten 50 år blir preget så er det ikke bare å vri denne holdningen. Så jeg får heller se om jeg kan holde den litt i tøyler.

Nå skal jeg straks sette kursen mot Stavanger før jeg skal hjem og fortsette med det som heter klesvask.