Dagen etter dagen, mange er nok passe slitne etter gårsdagens gå tog og familie samlinger. Jeg snakket med noen i dag som sa at det var godt det var 1 år til neste gang. Og vi skal jo ikke klage på været, i hvert fall ikke her på denne siden av landet, for her var det solskinn og skikkelig deilig.

Håper dere hadde en flott dag i går og at dere koste dere max , både barn og voksne. Jeg vet at noen barn dessverre fikk litt annen dag enn de andre da de var sammen med voksne som hadde startet tidlig med bobler i glasset. Så det syntes jeg er helt unødvendig. Men det er meg da.

I går ble ikke dagen som vi planla men det ble en liten tur ut, men dessverre skjedde livet og det er det som gjør at jeg i dag har bestemt meg for å skrive dette innlegget. Det er ikke et enkelt innlegg men det er sånn det er noen ganger , for hvem av oss har vel ikke erfart en eller annen form for skrive sperre til tider? Jeg har det veldig ofte og det er litt mer enn bare litt irriterende.  Men noen ganger er det så enkelt å skrive, det er nesten som om ordene overtar styringen over fingrene som bare løper over tastaturet mens andre ganger….. det motsatte. Og det er i den delen av skalaen jeg er nå, ordene er som sirup og jeg vet hvorfor.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg  har i dette siste døgnet ikke fått mest med søvn og jeg vet at mye av grunnen er at hodet jobber på høygir, tankene tar for mye plass i toppen og jeg kjenner at drømmer i natten er ikke noe jeg vil snakke om, det er for tøft rett og slett. Vonde minner og tanker kommer opp og jeg sitter her med en følelse av at alt hadde kanskje vært så mye bedre hvis …… ja men ikke at jeg sier at jeg vil dø, nei tvert i mot jeg vil leve, jeg har så mye jeg skal gjennomføre og så mye som skal oppleves men ting hadde kanskje vært bedre hvis ting hadde vært annerledes. Eller jeg vet ikke. Men en ting er sikkert, jeg kan ikke gi meg nå men heller ikke fortsette i det sporet jeg er  i nå. Veien her jeg er kommet i dag har kostet meg så mye, men jeg kjenner at jeg må jobbe mer og mer hver eneste dag. Ikke fysisk men mentalt. Det er som om jeg på mange måter bare på en eller annen måte har gitt litt opp, som om jeg ikke orker å ta tak i det. Og sånn kan jeg ikke ha det.

I går fikk jeg en melding om at hvis ikke jeg slutter å blogge så vil noen sørge for at jeg ikke kan blogge videre, eller jeg kan blogge men ikke nevne noe om familien min, ikke noe om det jeg har opplevd og ikke nevne barna mine verken med ord eller bilder, eller omtale av de. Og at jeg ikke bør si at jeg har barn heller eller en mamma. Ja jeg kan skrive om alt annet men ikke det.  Og at hvis ikke jeg overkom det påbudet så ville det bli foretatt ytterlige skritt. Og at jeg må slette alle innlegg som omtaler nevnte personer.

Så ut fra det stedet jeg står nå så må jeg rett og slett igjen ta en lang pause, jeg må finne ut hvor i verden jeg skal gå videre.

Så nyt livet og kos dere videre, jeg skal fortsatt lese bloggene men jeg kommer ikke til å kunne svare noe mer på dette akkurat nå,