Det å skulle dele de innerste og kanskje vondeste tankene er ikke alltid like lett. Og man skal prøve å formidle det på en måte som gjør at folk forstår. Det som er bakdelen med det skrevne ord er at man ikke ser ansiktet, øyene og mimikk ( husker ikke hvem blogger som sa det til meg) og man kan lett oppleve at folk danner seg et bilde som kanskje ikke stemmer i det hele tatt. Og man vet jo at det første inntrykket man får er det som gjerne danner grunnlaget for alt annet etterpå.
Men jeg har stor tro på at det vil gå bra, det skal gå bra uansett og jeg må flire litt for meg selv fordi når jeg nå prøver å være med åpen, dele litt mer av de innerste tankene mine så er det med en slags spenning og mix av følelser. Men jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gi meg for den frykten. Og blir det som en slags skam så skal jeg takle det også. Jeg innser at hvis jeg skal få det bedre med meg selv så må jeg åpne gamle sår, det blir litt som dette bildet jeg viste i går men tar det igjen nå:
Hva med deg? Holder du fast med det som er negativt eller klarer du å se fremover? Glede deg over de små og store tingene, si til deg selv at du er fantastisk og at dette er den første dagen i de kommende dagene hvor du skal gå seirende ut av det hele?
Ikke glem det. Ta vare på de små og de store gledene og opplevelsene