I dag har jeg startet på nytt. I dag har jeg tatt fatt på ting jeg hadde gravlagt og ikke ville ha i verden lengre. Men uten at jeg tar tak i de tingene som er jævlig så går ikke veien min videre. Jeg har i dag bestemt meg for at dette er den aller første dagen i det nye meg. Jeg kan og jeg vil. Verden er som den er og livet er som det er, det går ikke alltid bare rett frem men inneholder oppover og nedover, svinger og omveier men til slutt kommer man frem dit man vil i livet. Veien man skal gå på et ikke alltid lagt frem for en før man starter. Fra man starter til man kommer i mål er det mange hindre og jeg må ofte velge hvordan jeg skal løse det. Når jeg var på Østlandet så kjente jeg at jeg gjerne skulle ha besøkt noen men det er ikke alltid at det blir sånn. Noen bånd er revet over mens andre er enda ikke påbegynt. Klart at jeg skulle besøkt gode venner, men når jeg tenker over det så er det kanskje ikke sånn det er, ikke egentlig. Når man begynner å tvile på seg selv og den verdi man har ikke bare for seg selv men også for andre da innser man at den tiden for det vennskapet er over. Vi vokser fra hverandre, i ulike retninger og det er ofte like greit at man sier at jeg tror ikke dette er liv laga.
Dette er det noe i, og jeg tror at vi mennesker noen ganger trenger en slags oppvekker eller en slags ringeklokke hvor man på mange måter må ta noen livs refleksjoner for å kunne gå videre på livets vei, det er det jeg holder på meg. Ikke alle ting er bra for oss, og av og til må man ta det fra der. Jeg har i hvert fall fundert og tenkt over at det er der jeg er i dag.
Det er slutt at jeg lar meg tråkke på, bare fordi jeg ikke tør å si i fra.
