Nå må jeg bare starte med å si at dette blir et skikkelig dritt innlegg, jeg tror ikke jeg klarer å skrive det så pent men på en annen måte så tror jeg at det heller ikke fortjener å bli skrevet på en annen måte heller.

Akkurat nå sitter jeg med mange av de følelsene  vi mennesker har å spille på fremme i ytterkanten min. Jeg tror ikke jeg helt har ord for hva jeg skal syntes, tenke eller ja det meste. Men mest av alt føler jeg på dette:

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Noen ganger så må jeg si at jeg forstår ikke mennesker, eller hvordan mennesker tenker fordi jeg rett ig slett er totalt uforstående til hvorfor folk tenker at det som de gjør mot noen andre er helt greit, og at man bare skal nikke og smile og tilgi.. Jeg fatter det ikke.

Okay jeg er jo passe dum som på mange måter ikke laget et passord på bloggen min som var så komplisert at det er kun flaks hvis man husker det. Men jeg tenkte ikke over det, og ja jeg var enda dummere som ikke la vekk pc min når jeg dro.

Jeg var på besøk hos en person i går kveld og det ble litt diskusjon om dette med blogg og at det var bortkastet tid. Jeg hadde gjort en oppgave hos henne, jeg hadde intervjuet henne i forbindelse med skolearbeid og  så hadde jeg glemt pc min der. Og den sto da åpen og jeg har jo bloggen på snarveier. Aldri i mine dager har jeg tenkt at jeg kanskje burde logge ut eller av( kalle det hva du vil) for hver gang jeg har vært inne her og skrevet.

Og da jeg kom hjem og oppdaget av pc min lå igjen så dro jeg dit. Og fordi hun mente at blogg bare var dritt og ikke noe nødvendig og at hun i tillegg mente at alt annet ikke hadde noen betydning siden hun ikke mente at det var noe poeng så har hun da kost seg med pc min, ja hun så sikkert på det som kos. Så hun har slettet alle innleggene mine. Jeg trodde ar hun var min venn men ingen venner gjør sånn mot andre. Jeg hadde tydeligvis tråkket henne på tærne på et eller annet vis og i løpet av kort tid har hun da ment at det som ikke brydde henne det skal liksom ikke andre trives med. Jeg sa at selv om hun mener at det er noe som ikke interesserer henne så betyr ikke det at det gir henne rett. Og jeg kjente at jeg måtte virkelig streve for å ikke kald kvele ho. Jeg sa at jeg har støttet henne hele veien på hennes vei, og prøvd å være der for henne men nå var det slutt. Jeg hadde brukt utallige timer på blogginnleggene mine og at de ikke var lagret et sted. Jeg sa også at det var mange personlige innlegg som ikke var publisert fordi jeg ikke var der enda men at de var skrevet som en form for terapi og at det hun hadde gjort mot meg er ganske så råttent rett og slett. Og jeg så liksom ikke grunnen hun oppgav som overhode eller underhode bra i det hele. Og at det var min blogg og ikke alle andre sin.

Jeg påpekte at selv om hun hadde en periode hvor psykisk ikke var bra men det gir ikke rett til å oppføre seg på den måten.

Hun trodde ikke at de ble slettet fra pc min men bare fra bloggen. Men selv om hun fikk tilgang til bloggen min og pc min så betyr ikke det at hun kan gjøre slike ting. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si. Det er nå jeg har et valg. Jeg har mulighet til å gjør det beste ut av det, eller jeg kan legge ned bloggen, men det blir nok ikke å legge den ned. Men jeg kjenner at jeg er fortvilet over at det er mulig å være så idiot som jeg kunne være i dette tilfelle. Og jeg kjenner at det ble som om ting ble rykket vekk under beina mine.

Hva som er svarte vet jeg ikke men det jeg vet er at jeg og nå er jeg stygg men jeg har skrevet et brev til både henne og  hennes verge hvor jeg har forklart hva som har skjedd og at jeg ikke lengre ønsker å ha kontakt. Det er kanskje en veldig sterk reaksjon i manges øyne men for meg handler det ikke om det men det var alt arbeidet mitt som var lagt ned i bloggen min. Nå har jeg byttet passord på bloggen min, jeg har satt kode på pc min som må brukes hver gang den starter på nytt. Og jeg har valgt å være sånn. Nå skal jeg ” slikke mine sår” og kose meg i helgen sammen med mamma. Og så får jeg se hva som skjer etter det. Tiden leger alle sår heter det, så vi får se.

Uansett dette ble en dyrekjøpt erfaring.