Når jeg våknet i morges så fikk jeg unna en gratulerer med dagen, da en jeg er veldig glad i fyller 22 år, han var den første som gjorde livet mitt komplett. Jeg er superstolt av han og de andre men ting er ikke like grei skuring, eller rett frem. Så jeg tenker at jeg ikke skal si så mye om det, da vi ikke har særlig eller null kontakt. Det er kun meg som er feilen der, jeg vet at det er meg som har ødelagt dette forholdet og jeg innser at det kanskje ikke lar seg reparere som man skulle ha gjort, og når andre begynner å skal hjelpe til så blir det bare verre , så jeg blir litt sint når det skjer fordi jeg må selv få ordne opp i dette. Ikke all hjelp er god hjelp selv om det er godt ment.
Og jeg kjenner at jeg blir trist når jeg tenker på det. Så kanskje like greit å ikke tenke på det egentlig…. eller jeg vet ikke jeg. Uansett jeg har ikke lyst å dvele ved dette akkurat i dag.
Betyr det at jeg ikke er villig til å reparere dette ødelagte? Jeg tenker at slik det er nå så kan man ikke vite om det er noe å reparere men klart at jeg skulle ønske at jeg fikk det til. Men det er noe med å ta det første skrittet, og jeg har prøvd det men ble avvist og da er jeg nok litt tilbakeholdene.
Men la oss hoppe noe videre. Jeg har kommet fra tur i 1,5 time med Nala og det begynte å snø av alle ting. Det var sol på himmelen når jeg gikk men sakte men sikkert gikk det over til grå himmel og snøfnugg. Og jeg kjente jo at det ble hakket kaldere men til tross for dette så ble det en god tur. Jeg kjente at jeg nyter dagene, og puster meg igjennom de tingene som ikke er like lett. Men jeg har et valg, et vag om å enten sette meg ned å deppe eller å gyve løs og det er det jeg velger. Det er det valget jeg tar og så får andre ta det valget de tar, jeg kan ikke bestemme over andres valg.
Jeg har også planlagt å gjøre unna et par andre ting. Og jeg skal se om jeg få unna klesvask, men ellers tar det som det kommer. Nå er det ned til optikeren.
Snakkes
