Pust med magen og ta det som det kommer, er et slags mantra jeg forteller meg selv. Jeg har sakte men sikkert, steg for steg funnet gleden i å gå litt lengre turer, kroppen er ikke helt på plass men jeg skal klare det. Jeg skal klare å komme meg ut av det synkehullet jeg har lullet meg inn eller ned i , men jeg vet også at det er bedre nå som brikkene faller på plass. Jeg kjenner at det er godt å være til stedet, være ute og nyte frisk luft og la tankene bare suse av sted. Om noen vil komme med dritt så må de bare det, fordi ingenting kan ødelegge den følelsen jeg har inni meg, dypt inni meg. Og jeg kjenner også at jeg er så klar for dagene som måtte komme, jeg er klar for uansett hva som havner meg i møte på veien fremover. Livet er noe som går opp og ned og jeg vet at det er mange som mener at det er umulig at det kan skifte sånn men det gjør det. Det er sånn livet mitt er. Og det skjer så mye bra på alle kanter, og nå kan det bare gå rett vei, hverdagen er her og jeg ser som sagt frem til hver eneste dag. Ta vare på de små og de store tingene.