Ukrutt forgår ikke så lett

Det er ingen tvil om at jeg nærmer mg midt i livet alderen. Jeg begynner å merke på kroppen at jeg enten sier det på alvor eller tuller, kommer an på hvem du spør begynner å bli gammel. I hele år har jeg slitt med ryggen, selv om det var etter et fall, så er det nå kneet. Jepp du leste rett, og nei det er ikke en unnskyldning for å slippe å gå med Nala. I går skulle jeg sparke en stein eller noe ( mulig jeg er liten anelse dement her) og klarte da å sparke litt løst i lufta, ja jeg traff steinen altså men det ble et slags riste løs spark og kneet er da vondt. Så resultatet? Smertefullt å gå opp og ned trapper, og med tanke på at vi har bad og kjøkken ned en trapp, jepp det sier seg selv. Men men ukrutt forgår ikke så lett. Så vi får bare avvente løpingen som planlagt. 49 dager har jeg på meg å komme i form til løpet. 49 dager føles som et hav av tid men erfaringen er at det stemmer ikke, plutselig er siste uka i Mai her og ja det sier seg selv. Så jeg må bare stramme meg opp rett og slett.

I dag er mannen med Ønske transporten på oppdrag, K er å feirer 49 års dagen så det er bare meg her hjemme, og jeg føler at det er en sånn spise til jeg spyr dag, jeg kjenner at jeg hater at der er sånn men det er en grunn for det. I bakhodet har jeg samtalene med mamma og også en felles venn av mamma og meg som gjør at jeg opplever kaos og derfor gruer jeg meg også veldig til reisen men jeg må fordi jeg skal endelig treffe L igjen og vi skal på ” harry” tur så det er grunn nok for å reise. Men jeg vet at en av grunnen til at jeg har det sånn i forhold til mat er at jeg søker det som en slags trøst/ frustrasjons håndtering er vel kanskje mer rett å si. Så jeg må slutte med det. Og det er enkelt å si det, og man kan jo bare si at bare kutt kontakten men det er ikke bare sånn.