Jeg spør deg, du som leser dette, hvor går grensen? Hva er grense for deg? Hvor mye skal man tåle eller ikke tåle av andre menneskers oppførsel? Hva gjør at du setter beinet ned? Som gjør at du sier Jeg tror at det er like mange svar på dette som det er mennesker i samfunnet vårt og det er ingen tvil om at de har endret seg med tiden også etter som moralen og etikken i samfunnet har endret seg, vi vet at det er ting som nå er akseptert og vanlig som hadde vært sett på som uhørt for mange år siden.

Men jeg tenker også at medmenneskeligheten har endret seg også på samme måte, på mange måter er vi mer kalde og mindre hjelpsomme og eller mer mistenksomme, men samtidig er det viktig at vi ikke sier nei til å hjelpe noen, men det betyr ikke at vi trenger å utslette oss selv når vi hjelper andre. Vi vet jo at det er mennesker i samfunnet som sliter og syntes det er veldig vanskelig å se at det åpnes for at vi skal ta i mot mennesker fra andre land og at de i manges øyne får mer enn det de selv får. Men det er viktig at vi tør å se forbi dette og at vi ser at det er muligheter for begge sidene. Jeg er ikke ekspert på dette og kan bare snakke fra min side, fra mitt ståsted.  På samme måte som andre kan svare for seg.

Jeg kjenner at jeg har kommet til et punkt der jeg sliter med å være hjelpsom, hvor jeg egentlig bare vil kaste folk ut. Jeg kjenner at jeg vil tilbake til hverdagen, eller den normale hverdagen, den vi hadde før vi fikk besøk. Men jeg vet at jeg sier at jeg vil men sannheten er jo det at i dette tilfelle er det dessverre for stor avstand mellom ord/ tanker og handlinger. Jeg får meg ikke til å sette folk på gata selv om jeg vil det. En del av meg ønsker personen langt unna men jeg er ikke råtten kav igjennom. Selv om jeg gjerne vil så klarer jeg det ikke.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Når jeg ser utover og innover på meg selv så ser jeg at jeg nok anses som en avvisende og sur person men jeg skal innrømme at jeg ikke klarer å være blid som vanlig, jeg klarer ikke se på hennes hjelp som noe annet enn bry, jeg er en dritt kanskje men jeg klarer ikke mer. Og når noe annet ikke hjelper, når jeg innser at det kanskje ikke er så lett å bli kvitt besøket vårt som jeg trodde , da kjenner jeg at jeg ikke vet hva eller hvordan jeg skal håndtere dette.

Når jeg hører at personen er misfornøyd når hun prater med andre enn oss så kjenner jeg at det koker. For sannheten er at uansett hvor bra en bolig er så er den ikke bra nok, eller den er for dyr eller ja alt det der. Og jeg kjenner på en knute i magen, et slags knytteslag i magen, eller et slag som slår meg i bakken gang på gang. Og jeg kjenner at jeg blir lei meg for at det er sånn, at jeg lar det påvirke meg på den måten det gjør. Så jeg vet at jeg igjen har et valg og jeg tar valget hver eneste time på dagen. I morges gikk jeg og Nala lang tur i morges, nesten 8 km og 1 time og 43 min. Så det er godt å kunne gå når ting er som de er.

Valget jeg tar er at jeg setter grenser, ovenfor meg selv om hvor mye jeg skal tåle rett og slett. Mine grenser er mine grenser.