Jeg har noe jeg har lyst til å skrive om men jeg vet ikke om jeg burde eller skal droppe det fordi mange vil kanskje oppfatte det som at jeg henger ut en person som er meg nær. Jeg vet ikke om det er verdt det, for man vet jo at er noe skrevet så er det ikke så lett å bli kvitt det man har skrevet på det åpne nett, for det er jo nettopp det som det er.

Så hva eller hvordan skal man få frem det man egentlig vil uten at den som leser det får det til at man fordømmer eller setter seg på en hest og ser ned? Det er ikke lett, og jeg mener at man skal kun skrive ting man står inne for , og kan stå ved når man blir stilt ovenfor en event konfrontasjon men samtidig skal ikke sånne ting gjøre at man ikke tør  å skrive ned det man føler for. Så hva skal man da gjøre? Svaret er det kun hver enkelt av oss som kan svare på, ingen andre, for det er jo ens egne ord, og følelser man lufter selv om det kanskje omhandler noen andre enten direkte eller indirekte.

Grunnen til at jeg skriver dette er jo at jeg har jo selv følt på dette med å ikke høre til noe sted, at man føler at det er kun en selv som opplever det man opplever og at det er som om man er helt annerledes enn andre. Og at man ikke får andre til å forstå fordi de selv ikke opplever sånne ting. Og man er redd for at man skal virke helt teit  hvis man lufter det for noen. Men av og til er det godt når man kan lese om at man ikke er alene i verden med de samme tankene og følelsene. Og det var jo i utgangspunktet det som var meningen med min blogg, eller la oss si at det var det som var starten på min blogg, jeg ville skrive hvordan det var å være meg, fordi jeg satt med en følelse av at jeg var alene i verden, og at ingen ville noen gang forstå. Men så kom jeg over boka til Paal- Andre’ Grinderud.https://cappelendamm.no/_en-mor-ved-navn-wanda-paal-andre-grinderud-9788202361747 og kom også over Wanda senteret. https://byleksikon.drmk.no/wandasenteret/

Annonsørinnhold

Sjekkliste: Alt du trenger til friluftsferien

Og jeg tror at jeg for aller første gang ikke følte meg alene. Og selv om jeg aldri var der så var jeg sikker på at det var alltid en plass for meg der hvis jeg trengte det. Men jeg tok aldri skrittet.

Og det er her kjernen til dagens innlegg kommer. Jeg kjenner at det er kanskje rart eller snålt eller annerledes å lese om så er det jo ikke første gangen jeg skriver om det, selv om det er slettet. Det var jo en plan om at jeg ikke skulle ha det fokuset men samtidig er det en del av meg, det er en del av livet mitt. Jeg har vel aldri sagt det til så mange men siden jeg vokste opp i en menighet så var det jo ikke sånn at ingen visste. Min mor var jo i en lengre periode ute av menigheten pga misbruket hennes- men kom tilbake.  Og jeg , jeg kjenner jo at det er så alt for lett å si at vi dropper kontakten med henne, jeg orker ikke mer men samtidig er det sånn at det er som om det er oss 2 mot andre. Det har jo alltid vært sånn. Jeg har mange ganger fått spørsmål om hvorfor jeg ikke nyter alkohol, så er det 2 grunner til det, det ene er at jeg ikke liker verken lukten eller smaken av det, og at jeg ikke har noe problem å servere andre alkohol men jeg liker ikke selv og den andre er at jeg er overbevist etter å ha lest mye, snakket med mange og sett andre i familien så er jeg overbevist om at det er mye i genene og at jeg er redd for avhengighet. Og jeg er redd for at jeg skal komme i samme fella. Ikke bruker jeg noen form for vanedannende medisiner og ingen form for rus, det eneste jeg er avhengig av er brus. Så ja man kan jo si at jeg har et problem jeg også.

Men jeg innser at jeg har en mamma som trenger rus på en eller annen måte, hun blir for overveldet av tanker og følelser og når man også vet at det er en del psykiatri til stedet, ja da blir det et sammensurium og rot. Jeg har på mange måter tenkt at det hadde vært så mye enklere hvis hun hadde bodd her i området men samtidig skriker jeg ” stopp, nei ikke det” inni meg når forslaget kommer opp.

Jeg kjenner enda på knuten i magen når jeg eller vi skal dit og hun har drukket, jeg kjenner meg som barn igjen og skulle ønske at jeg kunne droppe ut av det. Men selv om jeg hater mamma på mange måter er det fortsatt mammaen min og vi har så mange ting sammen, mange minner. Men det betyr ikke at jeg syntes at alt er ok. Livet er ikke lett for alle og enhver og en ting er sikkert, det er for mange så alt for lett å ty til rus og dritt og møkk, det som er viktig er at man ikke skylder på andre, og husk at det er aldri deg som barn som har skyld. Det kan føles sånn noen ganger og man vet at mange rusmisbrukere kan si at ” det er din skyld” at jeg ruser meg eller de kan komme med den berømte frasen” Alle vet at Jeppe drikker men ingen vet hvorfor Jeppe drikker” Og jeg har selv hørt det. Men det er ikke min skyld, det begynte lenge før jeg ble stor nok.

Uansett så er man ikke alene selv om det føles sånn. Ta vare på deg selv. Og trenger du noen å prate med, kan jeg være en av de.